Små dype spor

Du er så underlig til stede i livet mitt. Enda jeg ikke kjenner deg. Eller har truffet deg. Sannsynligvis kommer jeg heller aldri til å gjøre det. Allikevel er du under huden min.

Jeg ønsket å hate deg. Tro meg, jeg har prøvd. Det var ikke vondt ment, men du var en påminnelse om en av de verste opplevelsene jeg noensinne har gjennomgått. Det var enkelt å overføre hatet til deg. Det ga meg noe mer håndfast å hate. Ikke en opplevelse, men et konkret objekt. Så jeg hatet. Deg, de rundt deg, hele pakka.

Det varte ikke mer enn to dager, så gikk hatet over i sorg. Nok en gang var det den gamle opplevelsen jeg sørget over, ikke deg. Men du rev skorpene av såret mitt, og brakte enormt mye tristhet inn i livet mitt. Igjen. Smerten ble på en måte helt fersk da jeg skjønte at det ikke lenger var til å unngå. At du var uungåelig.

Man velger sin vei selv. Jeg kunne valgt å henge igjen i hatet og sorgen. Jeg kunne valgt å gjøre deg til symbolet på alt som er vanskelig i mitt liv. Det ville ikke vært hverken riktig eller rettferdig. Ikke mot deg. Ikke mot meg. Vi kunne aldri hatt det sånn.

Jeg kjenner fremdeles en viss sorg ved tanken på deg. Eller kanskje snarere et vemod. For jeg blir aldri en del av ditt liv. Til tross for at du har vært en viktig brikke i mitt. Du har vist meg veien til fred i sjelen. Jeg skulle så gjerne satt mine spor i ditt liv også. Om ikke annet vært et blaff av godhet en dag du virkelig trengte det. For du kommer til å trenger det.

Det er mange som elsker deg betingelsesløst. Jeg unner deg den kjærligheten av hele mitt hjerte. Uskyldsren. Helt uten krav eller forventninger. Nå skal du formes av kjærligheten rundt deg, og jeg er overbevist om at det må ende med godhet.

Kanskje våre stier en gang krysser hverandre. Kanskje jeg en gang kan få føle fysisk nærhet til deg. Kanskje jeg en gang kan se deg inn i øynene, og se at du forstår. At du var verdt alt, og enda litt.

Lykke til, lille venn.

En kvinnes skjønnhet..

"En kvinnes skjønnhet måles ikke i hennes hårfarge, ikke i hennes klessdrakt, ikke i hennes ytre. Skal du lære deg om en kvinnes skjønnhet, så se på hennes øyne. Der hvor kjærligheten bor."

Jeg leste dette på nettsiden til en mann. Nå kan vi selvsagt tenke at denne mannen virkelig har skjønt det. At denne ene spesielle mannen virkelig vet hva det handler om. Men det stemmer jo ikke. Dette sitatet har jo ingen rot i virkeligheten. Joda, det er kanskje sånn man burde måle en kvinnes skjønnhet, men det er langt fra sånn det blir gjort.

De mindre oppvakte av dere har kanskje ikke fått det med dere, men jeg er altså kvinne. Singel sådann. Da ramler man borti litt rusk og rask av og til, man gjør det. Jeg kan ikke garantere at akkurat du ønsker å lese videre nå, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ønsker å skrive. Klar?

Vi starter enkelt. Lag en profil på et av disse nettstedene der man liksom skal finne sitt livs store kjærlighet. Legg så til et mindre heldig bilde av deg, og vent på responsen. Tro meg, den uteblir. Gjør et nytt forsøk, denne gangen med et blinkskudd. Og der kommer de rennende, vet du. Mennene. De som ikke går etter utseende, men ønsker en å ha de gode samtalene med. De samme mennene som frøs litt på ryggen og bladde kjapt forbi den forrige profilen du lagde. En kvinnes øyne er fullstendig uinteressante.

Jeg ser ikke så verst ut med klær på. Eller...jeg ser bedre ut med klær på enn uten. Min kropp bærer preg av å ha tilbragt mer tid på sofaen enn på treningssenteret. Min kropp er som en god porsjon bolledeig. Den går ut på feil steder, og går nesten ikke inn i det hele tatt. Appelsinhud er liksom bare begynnelsen. Mange som har født to barn, sliter med at puppene blir lange. Sånn er det bare. Jeg kunne fint levd med lange pupper, om de i det minste hadde vært like lange! Nå vet jeg at du har dissende bilder i hodet, og bare behold dem der. For nå tar vi turen ut på byen.

Etter noen liter rødvin, øker jo selvtilliten. Sånn er det for de fleste av oss. Alle, vil jeg si, med unntak av hun ene som er null verdt så fort promillen overstiger kjørbart nivå. Men for oss andre, har rødvin gjerne en positiv effekt på selvbildet. Jeg er intet unntak. Da er det lett(ere) å glemme hvordan kroppen tar seg ut uten klær. Og når det først er glemt, kan man faktisk finne på å grave fram godt gjemte og glemte behov. Vi kaller det behov. Vi bruker ikke de andre ordene som får meg til å høres billig ut. Uansett, når man befinner seg i en annens leilighet, og planen er å få dekket tidligere nevnte behov, så må nødvendigvis klærne av. Det er en halvtime siden siste rødvinsslurk, selvtilliten er der fortsatt, men etterhvert som kjolen treffer gulvet kommer tvilen. Og i det bh'en faller, og puppene bokstavelig talt rulles utover bolledeigmagen, ja så er man rimelig overbevist om at dette ikke var en god ide. Hadde det stemt at skjønnhet måles i øynene, ville vi vel ikke brydd oss annet enn hvordan akkurat de så ut der og da.

Kjærlighet, det er noe annet. DA måles skjønnheten etter helt andre kriterier. Og da tør vi stole på at kroppen duger. Når mannen lyser av kjærlighet til deg, da er du ikke redd for å la bh'en falle, er du vel? Når den rette mannen kysser deg og sier du er vakker, da er du ikke et sekund i tvil. Da kan lyset være tent, for appelsinhuden er usynlig. Der og da betyr ikke lengden noenting. Ikke den lengden heller. I ettertid, når kjærligheten er død, kan man selvsagt lure på hvordan han i det hele tatt turde å vise den fram, men han tenker vel gjerne det samme om det han så. Og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at der og da er de to verdens skjønneste. For hverandre. Og bryr seg ikke om noe annet.

Moralen får vel bli at de av oss som preges av tidens tann, får beholde klærne på til den ekte kjærligheten er et faktum. Eller for å si det på en annen måte: Bolledeigkropp og ujevnt lange pupper er ikke forenelig med spontan kåthet.

En slags balanse

Incompatible, it don't matter though
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find

Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line


Jeg vet jeg har noen mannlige lesere, og ikke frik ut nå gutta! Dette er ikke et sippeinnlegg om hvor fælt det er å være singel. Langt derifra. Det er en hyllest til singellivet, med en dråpe lengsel etter noe annet. Når dere først er faste lesere av en kjerringblogg, tåler dere såpass.

Jeg digger å være singel! Jo, jeg gjør det. Jeg er ikke god til å måtte forholde meg til andre hele tiden. Jeg har enormt behov for egentid, og kontrollfriken i meg setter pris på at ingen blander seg borti det jeg driver med.

Når jeg kommer fra jobb, etter å ha jobbet tre timer lenger enn planlagt, er det deilig å sløve på sofaen. Alene. Ingen som prater, ingen som spør, ingen som maser. For mas er det nok av ellers i verden. Jeg spiser det jeg vil til middag, når det passer meg, og jeg støvsuger ikke før jeg selv ser behovet.

Hvis jeg vil bruke penger på en jentetur til Dublin, så gjør jeg det. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det går utover den planlagte hotellhelga med kjæresten. Det er ingen som tjater når de ser bildene fra turen. Ingen som lurer på hvor mye vi egentlig drakk. Eller hvorfor jeg sitter på fanget til pianisten.

Akkurat nå slår det meg at jeg høres ut som en mann. Gud bedre, det gjør jeg jaggu! Legger vi til at jeg kan drikke øl mens jeg ser fotball i fred nå, så er vi der. Men jeg føler det virkelig sånn som dette. At friheten er enormt god, og at den er verdt å sette pris på. Akkurat i kveld gjør jeg nettopp det. Jeg sitter og setter pris på at det bare er meg.

Men..

Ja, for dette var selvsagt ikke alt.

I tillegg til å sette pris på friheten, kjenner jeg en ørliten rastløshet. Og et knøttlite snev av savn.

Når jeg kommer hjem fra jobb, tre timer senere enn planlagt, hadde det vært koselig om noen spiste middag med meg. Om noen spurte om dagen hadde vært fin, og fortalte litt om sin egen. Og da jeg var på jentetur i Dublin, ville det vært fint med en sms eller to fra en som savnet meg. Fotball er enda morsommere når man ser det sammen med andre, og ølen smaker ikke så verst i rette selskapet den heller. Når jeg går totimersturen min i morgen formiddag, hadde det vært godt med en å holde i hånda. En å skravle med så runden ikke føltes så lang. Og når man legger seg søndag kveld, og gruer seg litt til mandag morgen, ville det selvsagt ikke være helt feil å ha en arm å sove på.

Men savnet og ønsket må aldri få vike plassen for gleden ved å ha det som man har det. Akkurat her og nå. Og jeg synes verden kan bli flinkere til å la folk være single i fred. Mange av oss har det bedre enn noen gang. Vi trenger ikke medlidenhet, små oppgitte sukk, og evinnelige spørsmål om vi har noe på gang.

For det har jeg. Jeg har noe stort på gang. Selvstendighet, frihet og trivsel i eget liv. Og jeg nyter det like fullt, selv om jeg av og til tenker at det kunne vært fint om..

De små øyeblikkene

"Don't miss out on a diamond while you are to busy collecting stones."

Jeg har samlet usannsynlig mye stein i mitt liv. Milde himmel folkens, her snakker vi grustak. Heldigvis har jeg også snublet over mange fantastiske diamanter. De er der bestandig. De skinner innimellom stein, grus og finkornet sand.

For et par år siden holdt jeg på å drukne i sand. Jeg hadde store tunge steiner over ryggen, som gjorde det nesten umulig å gå. Det lå ufattelig mengder stein i stien, så jeg kom meg nesten ikke framover. Lommene var fulle av grus, og jeg hadde konstant stein i skoen. Ører og øyne var dekket av sand. Jeg hverken så eller hørte de viktige tingene i livet.
På denne tiden var selv de minste ting uoverkommelige. Hverdagslige oppgaver som det å være mamma. Gå på jobb. Besøke en god venn, eller rydde i stua.

I dag er jeg på en helt annen plass i livet. Livet er godt. Jeg klatrer over steinene langs veien, og lar aldri øynene fylles med sand. Den tunge børen er en del av meg som jeg nå har akseptert, og sluttet å kjempe i mot. Den er fortsatt med meg, men ikke lenger altoppslukende. Det er ikke lenger som en tyngende og kvelende ryggsekk, men oppbevares i en snerten liten trillekoffert. Ikke plagsomt tungt å ha med seg, og enkelt å sette fra seg i perioder. Jeg puster med magen.

Og nå, vet dere, nå nærmer vi oss poenget. For jeg ønsker å dele noen av de små øyeblikkene med dere.

I ettermiddag satt jeg på McDonalds, og hørte ungene rope og le inne på lekerommet. Da slo det meg at dette tidligere ville vært en stor stein i livet. Det å være med ungene alene. Ha dem hos meg, være sammen med dem morgen og kveld, og allikevel ha energi til å ta dem med ut. Så der satt jeg, et stykke nedi pommes frites'en, og pustet med magen. For dette er jo ingenting.

For en uke siden besøkte jeg gode venner på en annen kant av landet. Da vi hentet de to yngste i barnehagen, kom femåringen mot meg og ga meg en spontan og lang klem. Jeg hadde ikke sett henne på flere måneder, og den klemmen varmet mer enn ungen noen gang kunne ane. Senere den ettermiddagen kom husets treåring bort til meg. Hun forklarte, ved hjelp av tegn og ord i salig blanding, at hun ville ha meg med for å se på Mikke Mus Klubbhus på tv. Femåringen ble også med, og krøp opp i fanget mitt. Der og da følte jeg en enorm glede over disse to fine ungene, som lar meg være en del av livet sitt.

Og nå i kveld er det usedvanlig kaldt her. Både inne og ute. I morgen kommer det helt sikkert til å være glatt på veiene. Jeg har vinterdekk på bilen. Skiftet i et ubetalelig kaos, sammen med verdens beste venninne, mine unger og hennes to. For to år siden, kunne jeg ikke forstille meg hvordan jeg skulle ha energien til å skifte dekk. Denne gangen ble det bare gjort. I god tid. Uten at det føltes som noe hinder i det hele tatt.

Ingenting av dette er breaking news. Ingenting av dette er verdt å skrive hjem om. Men alt dette er bittesmå øyeblikk man er nødt til å sette pris på. Selvsagt setter man større pris på dagslys etter å ha levd i mørke, men også de som ikke har vært der må verdsette livet som det er.

Livet består av uendelig mange små øyeblikk. Det er umulig å gripe dem alle, men det skal aldri hindre deg i å forsøke.

Mirakelet Mie - min Mie

Mie er et mirakel. Det vil bli skrevet mye om Mie. Mange vil bidra, og enda flere vil berøres av det som fortelles om henne. Dette er min historie. Om min Mie. Det lille monsteret jeg lærte å like majones.

For meg er Mie selve symbolet på livsglede og vilje. Hun er tre år, og har nettopp fått vite at hun har et syndrom hun kun deler med ei jente i Mexico. Selvsagt har hun det. For Mie er ikke noen hvem som helst. Hun kunne ikke feile hva som helst heller.

Det har vært en lang vei å gå, dette. Flokken til Mie har kjempet, grått, fortvilet, og lett. De har hele tiden visst at det fantes et svar. I Norge i dag får man ingenting gratis. Helsevesenet gir opp relativt rask, når livstruende tilstander er utelukket. Og når en liten flokk nekter å bøye av for presset, blir de stemplet som vanskelige og sutrete. Flokken til Mie er den minst sutrete jeg kjenner.

Første gangen jeg treffer Mie er hun atten måneder. Hun treffer meg midt i hjertet. Umiddelbart. Mie har de klokeste øynene jeg noen gang har sett. Det er tydelig at noe ikke stemmer, for hun har overhodet ikke språk, og er ikke i nærheten av å kunne gå. Allikevel er det noe så RIKTIG over henne. Hun har en merkelig ro over seg, selv når sinnet raser i den lille kroppen. Mie vet.

Disse to årene har jeg møtt Mie mange ganger. Hun kommer litt lenger innunder huden på meg for hver gang. Hun gror inn i hjertet mitt. I sjelen min. Det er umulig å ikke elske henne. Mie kan ikke si Bea. Mie kan si "HEEY!" Når Mie skal si noe, bør man høre etter, for å si det sånn. Tredje "HEEEY!!" er langt fra lyst og trivelig. Hun kunne vært forsanger i Klanen, om bare uttalen var någet mer presis. Så etter et realt brøl, får hun oppmerksomheten min. Og BrøleMie er forsvunnet. Tilbake sitter SolstråleMie. Som fikk kontakt, og kan fortelle det som var så viktig. Desverre er det ikke så lett å skjønne henne, men det er fantastisk givende å oppleve at hun ønsker å kommunisere.

"Livet handler ikke om å vente ut stormen, men om å lære seg å danse i regnet". For meg er Mie selve symbolet på dette. Hvis flokken hennes hadde ventet ut stormen, hadde de gått glipp av tre fine år. Med Mie. Og hvis Mie skal vente ut stormen, vil hun gå glipp av hele livet sitt. Jeg er så uendelig glad for min egen evne til å danse i regnet. Og jeg skylder Mie, og flokken hennes, alt for å ha vist meg hvordan.

Mie. Ei jente på tre år. Hun har rørt ved flere hjerter enn vi andre bare kan drømme om. Det er ikke tilfeldig at det ble akkurat henne. Og hun er i ferd med å fullføre ferden sin med glans.

Hyllest til den herlige høsten

Ja, for mine folk, de liker høsten. Åååå, sier de, det er så nydelige farger ute! Ojojoj, sier de, tenk så heldige vi er som bor i et land med så tydelige årstider. Nei og nei, sier de, så godt det er å krølle seg sammen i godstolen med strikketøy og kakao.

Med høsten kommer mørket. Folka mine liker mørket. Det er så koselig inne når det er mørkt ute. Javel, men det er ikke særlig koselig ute, synes vi vel? Og vi må faktisk ut. Her hvor jeg bor, her er det mørkt her! Og her bor også elgen. Den ser jeg ikke i mørket. Jeg hører den når jeg går tur, men jeg ser den ikke når jeg kjører tur. Så fram til Einar Elg bruker refleksvest, tillater jeg meg å sette pris på lyse kvelder.

Med høsten kommer kulda. Folka mine liker kulda. Det er så koselig å fyre i peisen når det er kaldt ute. Så jeg gir det et forsøk. Henter inn fuktig ved, finner fram tennbrikkettene jeg kjøpte da jeg gikk tom for aviser i fjor, og gleder meg til peisvarme. Det tar tid. Tid og mye banning. Så endelig tar det fyr. I grillvotten jeg har på meg for ikke å sette fyr på selve hånda. Joda, det blir varmt, men ikke spesielt koselig. Jeg liker varme sommerkvelder, jeg.

Med høsten kommer løfter om snø. Folka mine liker snø. De trenger sikkert ikke å måke, for å si det sånn. For meg er trusselen om snø enbetydende med at vinterdekkene må på bilen. Bea gjør det selv. Så ut i den kulda vi er så glad i, rulle fram vinterdekk fra den gjengrode garsjen, ringe pappa for å spørre hvor jekken ligger, og så er jeg klar. Jekken lar seg ikke folde ut. Eller noe. Den ser i alle fall ikke ut som noen jekk, foreløpig. Etter fire mms'er til fire ulike kompiser, er prinsippet forstått og jekken er klar til bruk. Kan man sette en jekk hvor som helst på bilen? Nye mms'er sendes. Hånlige svar mottas. Så er bilen løftet på den ene siden, jeg hopper som en gal på den mutterløsnertingen, og innser at den fjerde mutter'n ikke lar seg løsne. På med de tre som faktisk kom av, fire vinterdekk inn i bilen, jekken kastes inn, og i morgen skulker man de to første timene på jobb for å ta turen til Sharif.

Mens jeg har skrevet dette, har jeg oppdaget en annen koselig ting med høsten. Stearinlys. Ja, folka mine liker stearinlys. Det skaper en helt spesiell stemning. Jeg kan til dels være enig. Den er jo litt spesielt å ligge flatt på gulvet, mens man forgjeves prøver å skrape stearinen løs fra parketten med en ostehøvel.

Kjære kjære folka mine: Jeg er veldig glad i dere, men dere tar feil. Høsten suger. Vi ses til våren.

Mot slutten av et døgn..

Det har vært vårt døgn dette, og nå er det snart over. Jeg liker døgnet vårt. Det føles merkelig godt å kunne kjenne på sorgen og savnet, og samtidig vite at du alltid vil gi meg styrke.

Ser du hvor sterk jeg har blitt, vennen min? Ser du hvor støtt jeg står? Hvor uredd jeg er? Jeg kan takke deg for så uendelig mye av det. Og det vet du. Jeg er ikke lenger redd for å miste deg. Det har jeg allerede gjort. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Du er med meg i ett og alt. Det er det eneste riktige. Ditt korte innhopp mitt liv har satt så sterke spor at jeg aldri kunne drømt om å forsøke å hviske de bort. Jeg vil heller feire deg, minnes deg, og på et underlig vis være stolt av deg. Du overvant alle odds da du veltet livet mitt opp ned. Du kjempet til det var slutt.

Jeg kjenner mennesker som ikke forstår. De sier de ville glemt. Hvorfor skal jeg glemme? Og hvordan kan jeg? Jeg skylder deg å holde liv i minnene. Du var ikke forgjeves. Opplevelsene jeg hadde med deg knakk meg nesten. Jeg var klar til å gi opp. Men så dukket sjelen din opp igjen. Den ga meg livet tilbake. Hver dag takker jeg deg for styrken du gir meg. Og hver dag stryker jeg over merkene etter deg. Med sorg og takknemmelighet.

For nøyaktig et år siden satt jeg her og skrev til deg. Den gangen var sorgen tyngre og styrken mindre. Det har gjort underverker for meg å innse at jeg ønsker å ta deg med meg gjennom livet. Nå lar jeg deg være med. Jeg prøver ikke lenger å stenge deg ute. Jeg finner trøst hos deg, og jeg henter min styrke hos deg. Jeg skylder deg uendelig mye.

Du vet at jeg har hedret deg på den eneste måten jeg kunne. Jeg håper du føler at båndene stadig gror seg sterkere. Selv om tiden går, og avstanden øker.

Alltid. Uansett.




Makes me that much stronger
Makes me work a little bit harder
Makes me that much wiser
So thanks for making me a fighter
Made me learn a little bit faster
Made my skin a little bit thicker
Makes me that much smarter
So thanks for making me a fighter