Ikke bare bare, Bea

Feed me!

2010-11-12T13:30:00.007+01:00

Litt usikker på hvor den overskriften kom fra, men jeg stod nå her og tenkte på blomster. Og så har vi jo den planta fra "Little shop of horrors" som er så sulten. Jeg føler meg litt som den av og til. Som en skrubbsulten plante som hveser "Feeeeeed me" til han som uheldigvis føler han må ta vare på den. Seymour, het han ikke det da?

Ting som ikke pleies, blir ødelagt. Det var vel egentlig tema her, tror jeg. For sånn er det. Se på bilen min, for eksempel. Aldri blitt pleiet av meg i alle fall, og nå er den straks tilkoblet respirator. Tror ikke engang det er håp om å kunne bruke den til organdonasjon. Triste saker. Men någet selvforskyldt, ettersom jeg altså aldri klarer å ta den gamle bilens behov på alvor.

Gamle vennskap har også tatt kvelden grunnet min manglende omsorg. En del var vel kanskje nødt til å dø, for man kan faktisk ikke dra med seg alle man møter videre her i livet. Men noen mennesker skulle jeg ønske jeg hadde tatt bedre vare på. De hadde utvilsomt tilført livet mitt positive sider. Så kan vi tenke at da er det bare å starte på nytt. Oppsøke, finne igjen tonen, og pleie til det blomstrer. Men er det så enkelt? Er det så enkelt å endre seg? Endre meg? For jeg er ikke noe god på sånt, jeg. Uansett om det er bil, folk eller penger det er snakk om - sunne forhold har aldri vært min sterke side. Så da bør man kanskje konsentre seg om å ta vare på de man fortsatt har igjen, heller enn å riste liv i noe annet.

Hjemme hos meg er det ikke en eneste potteplante. De har jeg gitt opp for lengst. Jeg glemmer å vanne, eller jeg vanner for mye. Jeg gidder ikke knipe av, plukke bort, og røske opp. Så nei, ingen planter hos meg. Det funker fint, både for meg og dem. Derimot har jeg en menneskerelasjon som gir meg klare potteplanteassosiasjoner. Det føles som om akkurat denne planta er i ferd med å dø. Det vil jeg ikke. Og jeg tror egentlig ikke planta har lyst til å gi opp heller. Men det er så sykt vanskelig å vite hvordan jeg kan riste den grønne dvaske veksten til liv igjen. Planter må gjødsel regelmessig. Vannes jevnlig. Generelt stelles med da, for ikke å visne. I perioder kan jeg nok gi denne planta i overkant med vann. Jeg tror ikke den i utgangspunktet står i fare for å drukne, for jeg tror den trives i fuktig klima. Samtidig er det nå engang sånn, at planter som har begynt å tørke inn, de drukner mye lettere enn friske planter. Så hvordan vite når det er nok? Jeg kan helle et glass vann ned i potta, og se om den blomstrer igjen. Gjør den det, er jo saken grei. da får den et glass, sånn nå og da. Men hvis den ikke blomstrer, hva da? Skal jeg fortsette å helle på vann, og stole på at den vil blomstre før eller siden? Eller vil alt vannet gjør vondt verre, og sørge for at jeg aldri ser de fine fargene igjen? Kan hende den trenger en periode uten vann, og at jeg bare må slippe taket i frykten for at den skal tørke inn?

Det virker kanskje som mye styr dette, for er det ikke bare å se an da? Dør den, så dør den. Da hadde den kanskje ikke så mye mer i tilføre? Joda, selvsagt kan jeg slippe taket, men jeg vil jo helst at den blomstrer igjen da. Sånn av og til. Den er ganske fantastisk når den først gjør det, så det er verdt å legge ned litt arbeid her. Dessuten liker jeg å pusle med den, jeg gjør jo det. jeg synes det er koselig, rett og slett. Det handler litt om å finne balansen. Mellom trivsel og styr. Det er neimen ikke alltid like lett. Planter kan ikke love at de skal blomstre. Det avhenger av levevilkårene. Dermed må jeg være villig til å jobbe litt for dette, uten noen garanti for resultatet. Og det er jeg. Jeg skulle bare ønske jeg hadde visst om jeg jobbet i riktig retning. Kjipt å overøse en potteplante med vann, hvis alt den trenger er fjorten dagers tørke, og litt hønsemøkk.

Sånn sett liker jeg den planta i "Little shop of horror". Den brøler når den er sulten. Den spytter ut alt den ikke liker, og krever riktig mat. Blir sikkert fryktelig slitsomt i lengden det også, jeg ser den. Så man burde kanskje beklage til de man har utsatt for den slags opp gjennom.. Men jeg spiste ingen av dem!

Nei, sunne forhold er som sagt ikke helt min greie. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en kaktus? Men hvor er kosen i DET, liksom?

Ikke bare bare, Bambi

2010-10-12T13:13:00.006+02:00

Bambi er på glattisen. Nok en gang. Fordi hun ikke har evnen til å holde seg unna. Det er et fint vann, med en smal gangvei rundt. Gangveien er bred nok, men føles litt kjedelig. Dermed er det langt mer spennende å gå over vannet, på isen. Nå har Bambi valset rundt på denne isen i et helt år. Kanskje på tide å komme seg over vannet?

Det er jo ikke morsomt å gå rundt og rundt vannet, på den trygge gangveien. Så da Bambi hadde gått der en stund, bestemte hun seg for å teste isen. I begynnelsen holdt hun seg helt inntil kanten, sånn at det bare var å hoppe på land hvis isen skulle svikte. Den sviktet ikke. Bambi var fryktelig ustø, men hadde selskap av Trampe der ute, og kom seg på beina hver gang hun falt. Og det var jo morsomt! Det er ikke farlig å falle, når man ikke er alene. Da spretter man opp igjen, stabler beina i riktig rekkefølge, og prøver en bit til.

Ukene gikk, og Bambi ble tøffere. Nå befinner hun seg så langt ute på isen at det ikke lenger bare er å hoppe i trygghet på land. Og nå oppdager hun at det å falle ikke er den største utfordringen. Isen er tynn enkelte steder, og hun må trå uhyre varsomt for ikke å gå gjennom. Trampe leker med henne fremdeles, og hjelper henne når hun snubler, men Trampe vil ikke kunne få henne opp om hun faller i vannet. For å være helt sikker på at Bambi forstår, har Trampe satt opp skilt. "Tynn is!" står det. Bambi ser advarslene, men Trampe selv kan jo leke der ute, så hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme? Hun kan da ta vare på seg selv. Eller kan hun det?

Midt i vannet er det slush. Noen middels store isflak kan man fortsatt holde seg flytende på, men stort sett er det bare iskaldt vann. Trampe spretter lekent rundt på isflakene, mens Bambi holder seg i ro. Hun kjeder seg. Ser inn mot gangveien på land, og lurer på om det kanskje hadde vært like greit å tusle videre langs den. Kjenner en lengsel etter det trygge og forutsigbare, og merker at hun er fryktelig sliten etter så lang tid uten fast grunn under føttene. Det tapper henne for krefter å hele tiden skulle se hvor hun setter foten. Bambi snur, og ser etter en enkel vei inn på den faste isen. "Kom da!" roper Trampe. Kaninen er tilbake fra slushen, og vil leke på isen igjen. "Prøv å ta meg!" Bambi ler henrykt, og snubler mot Trampe på de lange bena sine. Hun gleder seg allerede til de skal skli sammen bortover, og se hvem som klarer de kuleste svingene. Men før hun kommer fram, har Trampe funnet veien ut i det mest usikre igjen. Der hvor Bambi ikke våger å gå.

Nå orker ikke Bambi mer. Hun er lei av å jage noe hun aldri får tak i, og bestemmer seg for å snuble seg innover mot land igjen. Det er vondt å avslutte noe som har vært så moro så lenge, men hun ser ingen annen utvei. Tårene triller. Så skjønner hun at det ville være urettferdig mot Trampe å bare gå. At hun burde forklare hvorfor. Hun snur seg, tørker tårene, og roper ut mot midten av vannet. Så sier hun det høyt. For første gang til noen andre enn seg selv. Hun sier at hun ikke vet om hun kan fortsette livet på isen, når hun tilbringer så mye tid alene. Der inne på gangveien treffer man stadig på noen å leke med, men her ute på isen er det bare de to. Hun forklarer at det der og da føles som om de aldri skal finne en is som holder dem begge i mer enn noen minutter av gangen. Trampe forstår. Og sier at de kanskje kan lete litt mer etter den isen? Om en stund? For først skal Trampe ut i slushen, men det betyr jo ikke at han alltid vil være der. Ikke sant? Og det er sant. Bambi nikker ivrig, mister fotfeste og går rett i isen. Trampe får henne lattermild på beina, og Bambi husker at det er sånn det er. Det er sånn stemningen egentlig er, når hun ikke er tynget av usikkerhet.

Og nå da Bambi, forsetter du å leke på isen? Bambi tusler mot gangveien, og har bestemt seg. Endelig er hun i stand til å velge. Og det er kanskje det som har slitt henne sånn ut, at hun har følt seg ute av stand til å velge. Det er ikke et reellt valg, når 50% av isen ikke holder henne. Da er hun jo nødt til å holde seg på de trygge partiene, og bare håpe at hun ikke kjeder livet av seg i påvente av selskap. Så nå er Bambi på vei mot gangveien. Der er det andre rådyr, og hun kan allerede høre latter og leven der borte. Hun gleder seg.

Når Trampe har fast nok is under føttene, til at den kan holde dem begge, håper hun han roper. Da skal hun sprette ut på isen igjen, og gå langt nok ut til at han får tak i henne. Hun gleder seg.

Det handler om å ta sjansen. Sammen. Om å strekke seg litt begge to, i samme retning, for å nå et felles mål. Det lar seg ikke gjøre, med mindre man vet hva målet er, og føler seg sikker på at den andre jobber for det samme. Mister man målet av syne, mister man også motivasjonen til å strekke seg. Ingenting er som å oppdage at man ønsker det samme. Og er man villig til å gi litt for det, og tar vare på hverandre underveis, er mulighetene absolutt til stede for at man kommer dit. En dag.

Jeg gleder meg.

Lille speil på veggen der

2010-10-10T22:34:00.009+02:00

Det er gjerne en hårfin balanse mellom å dyrke en sorg, og å pleie den. Mange sliter med å finne den balansen, mens andre klarer å trippe på streken uten å falle. Samtidig er det en hårfin balanse mellom det å skulle stå opp for seg selv, og sine valg, og det å ikke skulle såre andre. Før du leser videre, er det viktig at du vet at jeg har stor respekt for mennesker. Også de som mener det som ble gjort var utilgivelig.

To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.

Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?

-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.

Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?

- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.

Skal vi ta det fra begynnelsen?

- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.

Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?

- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.

Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?

- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.

Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..

- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.

Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?

_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.

Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?

- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.

Best uten ball

2010-09-15T23:08:00.006+02:00

I hovedrollene: Bea, Bestevenn og to grå baller.

Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!

Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.

Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.

Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.

Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!

Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!

Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.

Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!

Av og til er en millimeter nok..

2010-09-13T22:06:00.005+02:00

Noen ganger er jeg nøyaktig to centimeter stor. Virkelig. Noen ganger er jeg så liten at du vil ikke tro det. Liten, sår og fullstendig livredd. Dette er en sånn kveld. I tre samfulle timer har jeg prøvd å holde maska, blant bare ukjente mennesker, som i tillegg krever engasjementet mitt. To centimeter, blant fremmede mennesker på to meter. Da ser man mye i gulvet og håper det skal gå over.

Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.

I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.

Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.

Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.

I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.

For jeg synker ikke.

Fornuft og følelser, frihet og forelskelse

2010-09-05T22:28:00.002+02:00

Det hørtes ut som et salig kaos, tenker du? Ja, vet du, det ville være en helt grei beskrivelse. Hver for seg er jo disse begrepene gjerne kaotiske nok. Når man så samler alle inni et allerede kaotisk hode, og fortvilet prøver å skille dem fra hverandre, ja da blir det ikke prosessen veldig ryddig.

Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.

Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.

Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.

Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.

Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.

Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!

Another brick in the wall..

2010-08-21T23:22:00.006+02:00

Jeg har en vegg. En sånn murvegg, vet dere, som det skal litt til å komme gjennom. Den må i såfall plukkes ned, stein for stein. Høres kanskje litt stusselig ut, å leve bak en vegg, men det går virkelig helt fint. Jeg har bygget den selv, og er veldig glad i den, på sett og vis.

Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.

Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.

Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.

Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.

Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.

Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.

En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.

Bea has a bad day

2010-07-15T16:29:00.005+02:00

BLÆH!

Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.

For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.

Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.

Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.

Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.

Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.

Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.

Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.

Not in love..

2010-07-12T23:25:00.004+02:00

Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.

Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.

Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.

Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.

Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.

Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.

Glemmer det aldri.

Confessional song

2010-07-06T00:55:00.007+02:00

Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..

Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.

Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.

Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.

Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.

Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.

"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.

Note to self: Skru av radioen før du legger deg.

Bea på bussen

2010-06-25T12:05:00.003+02:00

Jeg er smått nevrotisk. Elling og jeg, liksom. Heldigvis kjenner jeg en Kjell-Bjarne som får meg gjennom livet. På vårt skakkjørte vis. Av og til må jeg klare meg uten Kjell-Bjarne, og det er gjerne da det går litt på tverke. Jeg er en sånn som ber noen møte meg utenfor restauranten, fordi jeg hater å gå inn på steder alene. Jeg kan seriøst ikke fordra å reise meg opp, på en full kafe, gå over gulvet, og finne fram til do. Nå skal det sies at jeg selvsagt har tusen sperrer for å benytte meg av den slags også, men jeg kunne fint trengt en valium før jeg starter den milelange turer fra stolen min til doen. Og akkurat nå kjenner jeg at det nok må bli et eget innlegg, akkurat dette om mer eller mindre offentlige doer. Det blir virkelig for spesielt interesserte.

Tilbake til bussen da. Av og til må jeg benytte meg av offentlig transport. Det er ikke det morsomste jeg gjør. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg dette helt inne. Jeg hadde sånn kort man stempler, så man ikke trenger ha kontanter til billett. Jeg visste hva som gikk når, hvor og hvordan. Nå har jeg bodd på landet ganske lenge, og her kjører jeg bil. Så hadde det seg sånn at bilen måtte overnatte på verksted, og siden min fysikk ikke akkurat skriker etter å gå seks kilometer, måtte jeg ta bussen.

Allerede ved ankomst jobben, begynner jeg å planlegge. Trafikanten er min venn. Litt lavere puls, når jeg vet hvilken buss som går når. Hadde ikke Kjell Bjarne vært på ferie, ville jeg selvsagt bedt om skyss, men nå måtte jeg faktisk klare meg selv. Ta bussen. Det er jo ikke noen big deal. Med mindre man er Elling. Etterhvert ankommer min kollega, som også er smått nevrotisk. Da må vi inn på Trafikanten for å dobbelsjekke. Ja, kunne dette stemme da? Joda. Stopper der, ja. Nummer 813. Fenstad Ekspress. Vi har trua. Kollega mener jeg må fordele matvarene mine i to poser, for det er tross alt 1100 meter å gå fra bussen og hjem. Ettersom posen består av pitabrød, skiva gulost og en melkerull, tar jeg sjansen. Jeg kliner til, og går for alt i samme posen. Kollega varsler fullt sammenbrudd, og jeg innser at jeg virkelig ikke ser særlig mye sprekere ut enn jeg føler meg.

Det er 4 minutter å gå fra sjappa mi til bussen. 16 minutter før avgang, blir jeg dytta ut døra av nevrotika. "Herregud, du skal jo gå hele veien bort der. Og finne riktig sted! Du må gå nå!" Jeg ankommer holdeplass 12 minutter før bussen skal komme. Det er så fint. For da har jeg litt tid til å frike ut. Det er da jeg ikke kan fatte at jeg slutta å røyke. Jeg sjekker tre ganger at 813 går derfra. Og at den går 17 over, selv om det er tirsdag. Og når klokka nærmer seg ankomst for bussen, begynner jeg å lure på om "Fenstad Ekspress" egentlig er bussen å ta når man ikke skal til Fenstad. Ekspress?! Herregud, kanskje den ikke stopper før vi er i Fenstad? Dit skal jeg da såvisst ikke. Svett, ja. Litt svett.

Så kommer bussen. Den gjør jo gjerne det. Først inn, full kontroll. Tar opp lommeboka, og sur sjåfør spør: Hvor skal du? Eh...hjem? HVILKEN HOLDEPLASS?? Og det vet jeg jo ikke. Men jeg skal ikke så langt, kan jeg fortelle. Han, på sin side, kan fortelle at man betaler lokalbillett hvis man ikke skal ut av sone sju. Sone sju, faktisk. Nå svetter jeg oppover. "Jeg skal sånn cirka til Algarheim.." Herregud 30 kroner, svarte den sure mannen. Heldigvis hadde jeg akkurat nok, for han hadde neppe gitt meg noe veksel.

Den grønne bussen, som altså heter Ekspress, stopper omtrent ved annenhver lyktestolpe. Milde, himmel, sånn tid det tar. Men jeg sitter rett ved døra, jeg har fri utsikt så jeg kan se hvor jeg skal gå av, og jeg sender en triumferende sms til en venninne i Oslo om at jeg klarer meg fint på busstur langt ute på landet. Bussen har til og med en fancy skjerm som viser hvilken holdeplass vi kommer til. Supert for folk som vet hva det heter der de bor. Vi andre, får jo bare følge ekstra godt med, og håpe at ikke ekspressen setter inn før vi kommer dit vi skal av.

Så går det galt. Ja, for noe måtte jo skjære seg. Denne gangen ringte mobilen min. Siden jeg har snev av telefonskrekk (les: svarer nesten aldri når den ringer) blir jeg überstressa av ringelyden fra lomma. Den ringer fryktelig høyt, så i ren iver etter å få bort lyden, trykker jeg på de grønne knappen. Den som betyr at man må snakke. Mens man sitter på bussen, faktisk! Det gikk jo som det måtte gå. Elling slår inn for fullt. Hvisker fram: Hei, det er Beathe? I andre enden høres: Hei, Henrik her! PLING. Så har Elling trykket på knappen. Bussen stopper. Elling går av. Og det var da for fanden ikke riktig stopp? Neida, det var et hakk for tidlig. Så da går jeg vel da, bortover mot neste holdeplass. Etter bussen. Mens jeg prøver å beholde roen i telefonen. Jeg tviler på om jeg overbeviste.

I kveld skal jeg til Oslo. Tog. Først tog til Oslo, så tog hjem. Eller i alle fall til Jessheim. Hvordan jeg skal komme meg derfra til gården min, tør jeg ikke tenke på engang. Enn så lenge velger jeg å tro at noen redder ass'en min, og henter meg på stasjonen. Skjønt, med Kjell-Bjarne på ferie, er det mye som tyder på at Elling bør ta på seg gode sko.

Nevnte jeg at jeg er nevrotisk?

Kjært barn har mange navn

2010-06-14T23:56:00.003+02:00

I min verden har vel strengt tatt alle mange navn. Eller, som et minimum, et annet enn det de fikk av sitt opphav i sin tid. Men joda, det kan nok stemme at de jeg er mest glad i, har aller flest. Det blir bare sånn. Jeg lirer av meg et eller annet, og så henger det seg fast. Det kan være en variant av det faktiske navnet, eller noe som ikke har noen åpenbar forklaring i det hele tatt. Og bare for å ha sagt det; jeg har enda til gode å treffe Mr. Big, så de av dere som allerede nå håper på en avsløring der - den kommer ikke.

Jeg har klart å pådra meg en del navn etterhvert, jeg også. Og jeg regner ikke med jeg vet om halvparten av dem, noe jeg sikkert bare skal være glad for. Ja, for kjært barn har mange navn. Drittunger har sikkert enda flere.

Mange av de som kjenner meg best, kaller meg Mumre. Det er et navn jeg har blitt utrolig glad i etterhvert. Ganske enkelt fordi de som bruker det betyr så mye for meg. For en hel del andre, er jeg Bea. Mamma er flittig brukt, om enn ikke av så mange. Og av og til, har man vært så heldig å være kjæresten min, eller jenta mi for noen helt spesielle. Så gikk det over, og man ble seg selv igjen.

Mumre er småbarnsmor. Hun er til tider en frustrert sådann, men hun gjør så godt hun kan. Hun glemmer nesten alltid noe, og ungene er vant til kreative løsninger. De reagerer ikke nevneverdig på å måtte løpe etter bilen når Mumre forlater fotballtreninga uten dem. Mumre trodde jo treninga begynte da den egentlig slutta, så hvorfor skulle hun ikke bare dra? De synes heller ikke det er kjempeflaut at Mumre åpner bagasjen på bilen, lett stressa splitter en pølsepakke, hiver noen av dem i matboksen, sender ungen avgårde mens hun roper: Du får lomper av Isa!

Bea er litt annerledes. Hun skriver mye, og har tid til å engasjere seg i fotball. Hun er singel, liker å flørte, og er til tider relativt stor i kjeften. Hun har liksom funnet sin greie, og holder på med sitt. Hun har også barn, men de trekkes ikke fram like ofte som hos Mumre. Bea skulle gjerne gått ned noen kilo, men er alt for glad i sjokolade og rødvin til å få det til. Bea er nok ikke helt ulik Bridget Jones, når jeg tenker etter.

Mamma er Mumre, sett med barneøyne. Hun blir fort sint, er nok ikke så flink til å leke som hun helst burde vært, og har ikke akkurat en engels tålmodighet. Til gjengjeld tror jeg hun er ganske morsom og fantasifull, og jeg vet at hun slåss til siste dråpe blod for rettferdighet når det gjelder ungene hennes. Man kan tråkke på mange, men ikke på Mamma.

Kjæresten min og jenta mi, de kan jeg ikke helt huske hvordan funker. Jeg tror de er temmelig hengivne. Av sorten som ser på deg med stjerner i øynene, og mer enn gjerne forteller deg at du aldri må bli borte. Akkurat nå er de gjemt et sted der ingen kan finne dem. Der ligger de, mens Bea gjør sitt for å lokke dem fram, og Mumre roper med skingrestemme at dette kan vi faktisk ikke begynne å rote med for da mister vi jo helt kontrollen. Og da kom jeg på ett til! Snuppa. Det har en fascinerende effekt. For det minner både Bea og Mumre på at man fint kan være noe uten at det trenger bli så tungt og klamt. Det kan de faktisk leve med begge to, akkurat nå. Den ene får levd litt, den andre får lov til å beholde kontrollen.

Joda, vi lever da her i fred og fordragelighet, hele gjengen.

Akkurat i kveld, kjenner jeg med hele meg at jeg kunne vært noens noe. En eller annen "mi", liksom. Det er ikke så ofte, men av og til er alt jeg ønsker å bli dratt inn i noens armkrok, og høre at jeg tilhører der. At det siste jeg hører før jeg sovner er "sov godt, jenta mi", og lyden av jevn tung pust. Ikke minst fordi hverken Bea, Mamma, eller Mumre er spesielt gode på å komme seg i seng om kvelden, og enda mindre komme seg opp igjen om morgenen. Okay, ikke bare derfor da. Det hadde vært fint med noen som skjønte, så og hørte på. Akkurat i kveld. I morgen har jeg nok mest lyst på is igjen. Me myself and I.

Hvem sa jeg var gal?

Bare til deg!

2010-05-31T13:09:00.003+02:00

Jeg husker fortsatt første gangen jeg snakket med deg på msn. Det er jo helt latterlig, for det er en evighet siden. Men jeg husker altså både hvor glad jeg ble da du pirka borti meg, og ikke minst hvor lett det var å prate med deg. Akkurat da våget jeg tro at du kanskje likte meg like godt som jeg likte deg.

Vi hadde vel lurt litt på hverandre en stund. Kommentert hverandres festligheter på nett og sånn. Jeg beundret deg så sinnsykt, husker jeg, og kunne ikke helt tro at du skulle ha noen interesse av å prate med meg. Det er virkelig merkelig å tenke på nå, for jeg har da aldri vært sånn hverken før eller siden. Den sommeren fikk vi kjempegod kontakt. Du sendte meg blomster på bursdagen min, og de glemmer jeg aldri. Både fordi de var fra deg, og fordi jeg trengte dem så veldig akkurat det året.

Så kom den mørkeste perioden i livet mitt. Jeg så ingen veier ut av helvete, og var helt sikker på at jeg skulle ramle sammen for godt. Hva gjorde du? Åpnet opp hus og hjem, og overbeviste meg om at ungene og jeg var hjertelig velkommen. Jeg hadde aldri reist så langt med ungene alene i bil før. Himmel, jeg skjønner fortsatt ikke at det gikk bra. Så frynsete jeg var da, og så skulle vi tilbringe en langhelg med folk vi ikke kjente. Jeg hadde sett deg en halvtimes tid noen uker tidligere, men aldri møtt familien din. Og så stod vi der. Utslitt mor med to skeptiske barn. Og tre minutter senere var vi en del av familien.

Skjønner du at det er deg jeg snakker til nå? Og skjønner dere andre at dette ikke handler om en forelskelse?

For dette handler om vennskap. Men også om noen menneskers evne til å endre andres liv. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om vi ikke dro til dere den helgen. Og ikke en eneste gang følte jeg at vi var i veien. Enda jeg stort sett lå på sofaen og ba om knekkebrød og te. Herlighet, som vi lo. Av all tragedien. Ungene synes nok alt var litt rart, men de holdt nå ut. For unger gjør gjerne det når mødrene bare ler. Selv om vi mista flere av dem i Dyreparken, holdt de ut.

Jeg skulle inderlig ønske vi bodde i nærheten av hverandre. Men det gjør vi ikke. Og heldigvis er du en sånn jeg aldri er redd for at forsvinner. Jeg vet du er der. Et sted. Og det er en følelse jeg virkelig unner alle å oppleve. Dette skulle jeg egentlig skrevet til deg på bursdagen din. Men du kjenner meg, det går ikke så fort. Poenget, min kjære Michelle, er at du og dine har kapret en stor del av hjertet mitt. Og ungene sine også. Voksne, barn, mångo, mångohund..dere er liksom med oss støtt. Og jeg tror ikke du er så flink til å ta innover deg hvor uendelig gode der er. Så nå synes jeg du skal ta to minutter å tenke litt på det. Hvor stor rolle dere spiller i uendelig mange menneskers liv.

Fine flokken!

Du skal ikke tro du er noe..

2010-05-30T21:40:00.004+02:00

Jo, det er akkurat det du skal. For hvis ikke du tror du er noe, hvordan skal andre kunne tro det da? Og hvem har vel brukt for en som ikke er noe? Nei, så tro du er noe. Og gjør det med overbevisning. Om ikke annet, så for å overbevise deg selv.

Jeg har godtatt den jeg er. Jeg liker ikke alle delen av vedkommende like godt, men jeg har lært meg å leve med dem. Og folk som skal leve med meg, de må også lære seg å leve med dem. Selvsagt er jeg villig til å endre meg for folk som viser seg å være verdt det, men jeg har sluttet å late som for å bli likt. Det gjorde jeg vitterlig i stor nok grad da jeg var fjorten. Dessuten er det vanskelig å holde styr på alt, hvis man aldri er seg selv fullt og helt. Det blir mye å huske. Han liker hvitvin, så det er det beste jeg vet. Hun elsker opera, så jeg må skaffe billetter til en forestilling. Nytter ikke å ha det sånn, vøtt. Særlig ikke når hvitvin og opera virkelig ikke er din greie i utgangspunktet.

Jeg har prata med en venninne nå i kveld, som er villig til å ofre mye av seg selv for å finne kjærligheten. Det kalles selvsagt ikke kjærlighet hvis du må legge skjul på den du egentlig er, men hun er nok ikke av den oppfatning. Hun tilpasser "seg selv" utfra hvem hun snakker med, og påstår hardnakket at hun trives med å ha det sånn. Om det funker? Vel, hun er fortsatt singel da, så jeg vil vel ikke kalle det en suksess. Jeg synes det er trist når voksne mennesker er så utrygge på seg selv at de ikke tør vise seg fram til andre. Ja, ikke sånn rent fysisk. Nå tenkte jeg ikke på bolledeigmagen og appelsinhudrompa. Jeg synes heller ikke det er noe stas å dele akkurat det med andre. Men jeg tenker mer på at det er trist at man ikke lar folk få en sjanse til å like seg for den de faktisk er. Sånn helt på ordentlig.

Det er deilig å forholde seg til folk som vet hvem de er, og ikke er redd for å vise det. Det gir meg trygghet. Jeg vet hva de står for, jeg vet hva jeg får, og da tør jeg stole på dem. Sånn vil gjerne jeg oppfattes også. Som en ærlig sak, som ikke legger skjul på sine dårlige sider, og som er forholdsvis ukomplisert å tilbringe deler av livet med. Da må man tørre å tro at man er noe. Vite at man er noe. Jeg vet jeg er noe. En hel haug er jeg. Ikke alt er like positivt, langt der i fra, men det er det jeg er. Og jeg gidder ikke skamme meg, for jeg vet at jeg er masse positivt også. Sikkert ikke alle som deler den oppfatningen, men det er helt greit. Jeg trenger ikke bli likt av alle. Himmel, det finnes da masse folk jeg ikke liker. Og det er helt greit.

Mitt jobbe-litt-med-område akkurat nå er å stole på at folk som liker meg faktisk gjør det. Det er jeg dårlig. Når jeg merker at folk er litt viktige for meg, blir jeg livredd og overbevist om at de vil snu ryggen til meg ved første og beste anledning. Det er slitsomt. Ikke bare for meg, men kanskje mest av alt for den som stadig må overbevise meg om at den fortsatt er der. At vedkommende faktisk ikke har tenkt til å løpe unna, og at jeg har lov til å være idiot og allikevel bli likt. Så der har dere målet. Å oppdage at folk jeg liker godt, liker meg igjen, uten å frike ut og bli en oppmerksomhetssvamp. Joda, det er et ord. Og en tilstand. Man suger til seg oppmerksomheten så fort, at man går tørr nesten med en gang. Og siden man ikke våger tro at det vil komme mer, synker man sammen i en selvpåført inntørket tilstand. Og er ikke fornøyd før det sprutregner oppmerksomhet igjen. Men etter en skikkelig regnskur, blir det jo nesten enda verre, for da er det enda mer å savne når det blir tørt. Så; hvordan klare å stole på at de beste ikke bare venter på en anledning til å stikke av? 50% gode erfaringer og 50% ta-seg-selv-i-nakken. Gjør jeg min del, blir det kanskje lettere å få de gode erfaringene. Så jeg begynner nuh!

Ja, jeg tror jeg er noe. Akkurat i kveld har jeg bevist at jeg ikke er en sånn som godtar at folk ikke tror meg. Så når jeg sier jeg suger når det gjelder håndarbeid, og folk sier at det kan de aldri tro, ja da hekler jeg en gryteklut. Den er straks ferdig, den er ubeskrivelig stygg, og den besviser at jeg har rett. Så jeg er nok ingen stor kunstner, men selvinnsikt har jeg da for pokker.

Tro du er noe. Og ikke bli skuffa selv om ikke alle andre tror det samme. Og behold troen på at de gode folka har kommet for å bli. Da blir de kanskje.

All by myself..

2010-05-24T21:23:00.004+02:00

Herlighet, så deilig. Ja, å være helt for seg selv. Milde himmel, jeg fatter ikke folk som må ha folk rundt seg 24/7. Når puster sånne da?

Jeg har hatt ungene hjemme en uke nå, og har virkelig ingen problemer med å innrømme at det var salig herlig å kjøre dem til pappa'n nå i kveld. Jada, de er kule. Og jeg elsker å ha dem her, for de fyller livet mitt med en masse greier jeg aldri ville vært foruten. Men de skravler altså i ett jævla kjør, og gjør det helt umulig å melde seg ut. Ikke engang tre minutter. Mens det er barne-tv. For de lukter det, vet dere, hvis jeg prøver å koble fra litt. I helga har vi vært på hyttetur. Jeg er syk, og trengte av og til en timeout på sofaen. Det fikk jeg, for da lekte de bare ute så lenge. Men tre ganger kom de inn akkurat i det jeg 1) fant noen peanøtter, 2) skrudde på noe jeg faktisk ville se på tv, 3) helte vin i glasset. "Mamma?" Seriøst, de lukter at nå skal hun faktisk nyte litt, og det vil de gjerne ta del i. Djiz!

Så nå sitter jeg her og bare nyter stillheten. Det vil si, det er jo ikke stille, for jeg har en fotballkamp på i bakgrunnen. Men tv'en krever fint lite av meg personlig, og det skal den ha kred for. Den står der, helt uten å geipe. Helt uten å spørre hvorfor. Helt uten å rope at den er ferdig på do. Det setter jeg enormt stor pris på akkurat nå, kjenner jeg. Ikke må jeg dele sjokoladen min med den heller, og det er faktisk et krav for å holde her i huset.

En annen ting jeg nyter akkurat nå, er at det er mai. Jeg digger mai. Det har alltid vært favorittmåneden min. Gryende sommer, masse utetid, og hele verden våkner liksom til liv igjen. Denne mai ble ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg. Vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men det var nok ikke helt dette. Jeg tror kanskje jeg la lista. Et sted. Og at det beste ville vært å klare seg uten list. Men annerledes er ikke nødvendigvis feil. Noen ganger er annerledes aldeles perfekt. Mai er fin den, skal jeg si dere. Dessuten går vi snart inn i juni, og den entrer jeg fullstendig blotta for forventninger. Det er deilig, det.

Det aller aller beste med mai er yet to come. Eurovision! Å jada, jeg vet det. Musikken er grusom, det koster vanvittig mye penger, og vår kjære Didrik har ikke en isbits sjanse i helvete. Men stemningen dere, den kan virkelig ikke beskrives. Ja, for vi skal jo dit. Selvsagt skal vi se det live. Det er jo i Norge, for pokker! La meg forklare hva JEG elsker med dette sirkuset. Først og fremst at det er noe bare vi to gjør. Bestevennen og jeg. Dette er vår greie. Vi ser den norske finalen i Spektrum hvert år, bare vi, og vi koser oss like glugg ihjel hver gang. Og så handler det selvsagt om de andre som er til stede. Ikke artistene nødvendigvis, men publikum. Himmel, dette er jo de homofile skrullenes store nasjonalparade. I love it! Dette er gjengen som veit å lage show, og vi følger som regel bedre med på sidemannen enn på sceneshowet. Helt fantastisk! Så jeg gleder meg vilt. En helaften med den som betyr mest for meg av alle. Middag ute, alkolholsmugling, kaos, skruller med fjærboa, timesvis i dokø, og forhåpentligvis fengende musikk. Ikke bra musikk, det kan vi ikke forvente. Men noe der vi kan gaule med på refrenget, selv om vi ikke er så stø i balkansk. OPA!

Men det som vel egentlig var tema her (dere skjønner hvorfor jeg aldri kan skrive bok, ja..?), var hvor deilig det er å ha huset for seg selv. Jeg kan virkelig ikke forestille meg å skulle bo sammen med noen igjen. Gi opp stillheten. Ja, for all del, jeg skal ikke leke at det av og til ikke kunne vært hyggelig å være noen noe, men sånt må man kunne få til uten å ha felles adresse, altså. "En dag treffer du en du ikke vil leve uten". Hyggelig det, men det betyr jo ikke at han trenger å bo her. Flere barn? Nei takk. Jeg liker å være mamma på deltid, og kunne ikke forestille meg å ha en til, som jeg ikke bare kan shippe til pappa'n annenhver uke. Når skal jeg puste da? Sånn på ordentlig? Nei, kom ikke her og invader oksygentanken min, gitt.

Kjølig mailuft, stille og klart. Nå begynner sannelig Cougar Town, og ingen kan lukte at jeg er i ferd med å helle litt vin i glasset. Og om bare få dager: Festaften. Jotakk, jeg trives godt all by myself.

Åpent brev til en ung mann

2010-05-18T12:30:00.003+02:00

Brev er faktisk det eneste som funker for deg akkurat nå, så da blir det sånn. Printa ut, putta i konvolutt, sendt avgårde med frimerke og alt. Er ikke det kjærlighet, så vet ikke jeg.

Da du kom inn i livet mitt, fylte du et tomrom jeg ikke visste jeg hadde. Jeg fikk en lillebror. Vi likte ikke stesøsken husker jeg, så vi var søsken på ordentlig. Du, jeg og hun i midten. Du var bare åtte år, hadde tidenes oppstopper, og lespa grunnet manglende fortenner. Jeg synes selvsagt du var den søsteste skapningen ever. Kanskje ikke da du dro inn noen av kompisene i Høybråtenveien for å vise at du snakket sant da du sa du hadde en storesøster som kjørte moped. Jeg overnatta på sofaen, og våknet av "Se da! Hun ligger der! Det er dattera til Cato!" Men på mer generelt grunnlag var du jo helt skjønn.

I flere år var vi rimelig close. Jeg husker fortsatt hvor glad du var i Andy. Og hvor stolt jeg var over at det var jeg som hadde gitt ham til deg. Det var alltid latter og moro da vi møttes, om det var til middag, eller vi var på farten. Dramatikken lå alltid på lur, enten det var du som lå "død" i skibakken, eller vi andre som hoppet av stolheisen i fart. Husker du da Kjelsen stappa en hel forbanna grein av et grantre inn vinduet da du fortalte spøkelseshistorier på hytta? Aldri sett noen så raskt ned av en køyeseng noen gang. Og da samme idioten la ut en "slange" mellom hytta og utedoen? Du var helt klart ferdig med å tisse innen du kom ned fjellskrenten. Det var den samme hytteturen vi døpte deg til Baker'n, og tegna hitlerbart på deg med sot fra peisen da du sovna i stua.

Så forsvant vi ut i hver vår retning, og møttes mer og mer sjelden. Din retning var dessverre ikke den beste, og det har selvsagt bidratt til at avstanden nå er gedigen. Men jeg savner deg, og nå som ungene vokser til skulle jeg ønske de kunne bli skikkelig kjent med onkel. Du har alltid vært flink med unger, og særlig yngstemann hadde nok digget å få litt tid med deg. Spille fotball i hagen, kappseile med trebiter på vannet, og sprute ned uskyldige ofre med vannslangen. Dere hadde garantert ikke kjeda dere. Det har aldri jeg gjort i ditt selskap, og jeg vil at ungene skal kunne oppleve det samme.

Veien dit er lang, det vet vi begge to. Akkurat nå er situasjonen helt låst, men det vet vi vil endre seg etterhvert. Da håper jeg vi kan begynne å lappe sammen "oss" igjen. Du skremte meg mer enn noen annen en kveld for mange måneder siden. Etter det har jeg ikke sett deg. Jeg tror ikke du har hatt så lyst til å se meg i øynene, og lenge ville jeg helst at du holdt deg unna. Sånn er det ikke lenger, og jeg håper vi får muligheten til å skape litt drama på gården igjen. Du har fått din straff. Den tok du med rak rygg. Når du har gjort opp for deg, skal jeg dytte deg uti fra brygga, så er vi skuls igjen. Ja, for du skremmer ikke livet av meg ustraffa, det veit du.

Akkurat nå er det litt godt å vite hvor du er. Uansett om det er ran, blind vold, eller hva jeg måtte lese om av tragedier i avisa, så er jeg ikke lenger redd for at du er innblandet. I kveld ble noen knivstukket i Oslo, og jeg trengte ikke kaste meg over nyheten, for å finne ut alder og nasjonalitet. Jeg visste at det ikke var deg.

Sist vi traff hverandre sa du at du kunne trenge meg på høyreving den kvelden. Jeg er alltid på høyreving, uansett.

Kom mai du skjønne milde..

2010-05-17T21:11:00.003+02:00

Det er mildt. Faktisk. Ikke kvelende varmt nei, men mildt nok til at jeg kan blogge ute. Med rødvin, pledd og laptop. På trappa mi. Ja, dere vet jo hvor glad jeg er i den.

Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.

Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.

Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.

Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights

Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.

Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go

Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."

Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.

Jeg lover.

Hytteliv

2010-05-10T13:07:00.005+02:00

Vi tilbringer en del helger på hytte i løpet av sommeren, og jeg lurer på om det ikke er på tide å skildre en av disse helgene for dere. Deltagerne er Yngst, Eldst, Mormor og meg. Og i helgen var vi på årets første hyttetur. Ungene langt mer entusiastiske enn de voksne, men det er nok fordi vi voksne er litt opptatt av vær og vind og sånn.

Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.

Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.

Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.

The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.

The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.

Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.

Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.

Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.

Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.

Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.

Finni meg sjæl

2010-05-04T23:44:00.002+02:00

Gjør man noen gang det? Finner seg selv? Og er det et kriterie at man faktisk har mista seg selv? Eller holder det å aldri helt ha følt at man er på plass? Jeg mister ting støtt, men jeg kan virkelig ikke sette fingeren på når jeg eventuelt mista meg selv. Allikevel tror jeg kanskje jeg leter litt.

Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.

Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?

I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.

Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.

Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.

Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.

Gamle spøkelser

2010-04-17T22:10:00.002+02:00

Jeg fryser. Skjelver og rister. Hyler og bærer meg. Himmel, at det skal være så heftig da. Ta to Ibux og legg deg under dyna, tenker du kanskje. Men det er ikke så enkelt. Selvsagt er det ikke det. Det er jo meg. Da er det kaos.

Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.

Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.

Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.

I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.

Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.

Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.

Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.

Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.

Noen ord om brus..

2010-03-02T13:24:00.005+01:00

Jeg har aldri vært noen stor brusdrikker. Ikke sånn egentlig. Brus har hørt helgen til. Man venter til freddan, liksom. Favoritten har i mange år vært Pepsi Max. Det bobler sånn passe, og jeg liker ettersmaken. Jeg er nok ingen stor utforsker på brusfronten, og har holdt meg til den jeg vet at funker.

Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.

Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.

Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.

Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.

I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.

Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.

Litt om deg..

2010-02-05T10:32:00.007+01:00

Livet kryr av folk. Folk som ramler innom en stund, folk som alltid er der. Uten folk, blir det lite igjen av livet. Jeg ville ikke vært meg uten folk. De som har vært med på å forme meg. De som har gitt meg opplevelsene som gjør meg til den jeg er. I dag. For om et år, vil jeg være bittelitt annerledes. Farga av noen nye folk. Jeg vil fortsatt være meg, men i en litt annen fargetone. Kanskje en nyanse lysere? Eller en ørliten tanke dypere? Det blir en spennende ferd, uansett.

Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.

Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.

Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.

Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.

Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.

Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.

For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..

Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.

På kanten av stupet..

2010-01-17T22:54:00.003+01:00

Jepp, der står jeg for tida. Stadig vekk, faktisk. Hopper gjør jeg også. Ikke alltid jeg lander på beina, men jeg klatrer jammen opp igjen, og venter på neste mulighet.

Jeg har lest litt i bloggen min, og kjenner at det er skikkelig sårt. Mange av innleggene er skrevet i dyp fortvilelse, og jeg tenker at jeg virkelig aldri skal tilbake til en slik tilstand. Noe handler jo om helt konkrete hendelser i livet. Sånne kan ikke unngås. Men den generelle oppgittheten. Å være sliten før man står opp. Følelsen av å ikke kjenne seg selv. Mangelen på håp. Milde himmel, i ettertid skjønner jeg ikke hva som holdt meg oppe.

Det har gått med en del energi til å beskytte seg mot nye angrep av denne tilstanden. Unngå opplevelser jeg vet kan ende med skadeskutt sjel. Svinge unna mennesker som kan finne på å løfte meg opp, for så å slippe meg ned igjen. Samtidig som jeg selvsagt sakte men sikkert har merket at livet er i ferd med å gå seg til. Bea er tilbake. Sulten på livet, og ikke lenger livredd. Du verden.

Ganske nøyaktig to år etter at jeg mistet en bit av meg selv, fant jeg en ny bit. Og nei, dette handler ikke om menn. Dette handler om å gjøre noe som man vet vil gnage i ryggmargen resten av livet. I fjor sommer fikk jeg min aller første tatovering. Det var begynnelsen på slutten for gnagingen. Og da 2009 nesten var slutt, da fant jeg sannelig igjen biten min. Ting fikk mening, og jeg innså at jeg gjorde rett. Og at jeg har gjort rett i ettertid, ved å ikke glemme. Jeg skal aldri glemme, og det er jeg stolt av. Jeg skal gå med hodet høyt hevet. Og jeg skal takke det lille mirakelet som fikk meg til å innse det.

Jeg har blitt flinkere til å rydde opp. Ikke dra med meg så mye kaos overalt. For all del, jeg skal ikke bli hverken samlet eller huslig, men jeg skal bli flinkere til å kutte ut folk som ikke gir meg noe tilbake. Og dermed frigjøre plass og energi til de jeg faktisk får utytte av å omgås. Så du, gifte mann som så gjerne skulle hatt litt action, glem det. Det holder ikke med søt oppmerksomhet. Jeg vet hva jeg trenger, og det er ikke deg. Og du, som jeg trodde var verdt å satse på. Som ga meg gode vibber helt til vi bikket starten av 2010. Deg jeg tydeligvis skuffet, og ikke engang klarte førstegangsintervjuet hos. Du kunne taklet det bedre. Taklet meg bedre. Men det gjorde du ikke, og det er virkelig ditt tap.

Så, hvordan føles det å ta sjanser igjen? Utrolig godt! Akkurat nå er jeg på kanten av et stup jeg ikke har sett på mange år. Kanskje jeg aldri har sett akkurat dette stupet i det hele tatt, faktisk. En del av livet som foreløpig har vært godt gjemt og begravd. Jeg vet ikke helt hvorfor denne delen får lov til å boble fram nå. Det er vel en kombinasjon av flere ting, og først og fremst fordi jeg har en viss balanse i livet ellers. Dermed er det lettere å slippe taket på områder man vanligvis unngår. Man kan selvsagt også undres hva som kom først av høna og egget. Er det folkene jeg omgås, som gir meg lyst til å åpne meg, eller er det den åpne meg som gjør at disse folkene ønsker å omgås meg? Jeg skal ikke engang prøve å finne svaret, men jeg gleder meg til hoppe. Lander jeg skjevt, for jeg håpe noen hjelper meg opp igjen.

Livet gir oss utfordringer hele veien. Gode og dårlige dager. Tunge stunder hånd i hånd med de herlige øyeblikkene. Nøkkelen er å stå støtt nok til å ikke vippe av pinnen for den minste lille motstand. Akkurat nå gjør jeg det. Tydeligvis. Bea lever livet.

Kong vinter meg midt i ræva!

2010-01-07T17:22:00.005+01:00

Hørt sånn tull? Kong vinter, faktisk. Vinter er i beste fall en hoffnarr. Jada, jeg vet jeg klagde da det var høst også. Og tradisjonelt sett liker jeg vinter bedre enn høst. Men nå jobber kongen seg inn mot siste nervetråd her. Gi meg vår. Kong vår!

Det er kaldt. Sinnsvakt kaldt. Femogtjue minus kaldt. Smertegrensa til huset jeg bor i, går vel på rundt åtte. Min går på ni. Nå er det femogtjue. Jeg har sommerhus. Det er rett og slett ikke lagd for å tåle frost. Det blåser rett inn veggene, og kulda står fra alle vinduer. I går målte jeg 23,2 grader i bokhylla, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg frøs sånn. Borte i sofaen min, der målte jeg 16,8. For der er det vinduer. For anledningen er de stappet med ulltepper, og det står pynteputer på rad og rekke, men det er liksom ikke det samme som isolasjon i veggene og vinduer nyere enn 1930-modellen.

I går var dagen da ingen biler startet. De stod overalt, gitt. Naboene banna, kollegaene kom for sent. Min bil startet så fint at. Deilig det. Når man først har brukt noen minutter på å kravle seg inn på passasjersiden, bli bestevenn med håndbrekket underveis, og trykket kneet inn i haka i et forsøk på å få beina ned forbi rattet. Men det gikk. Og bilen starta. Eneste skåret i gleden var vel da jeg oppdaget at jeg måtte skrape is. Ut igjen da, samme veien som jeg kom inn. Håndbrekket står der fortsatt, ja. Lyden på radion på full guffe i det vinterstøvlen passerer. Vel ute, er det bare å hakke av det verste, sånn at jeg har tid til å komme meg på plass igjen før jeg må dra. På'an igjen, med armer og bein, og vindusviskere som går som besatt, før jeg gjennomsvett treffer førersetet og kan sette kurs for jobb.

Jeg jobber inne. Og takke fanden og hans oldemor for det. Desverre har ikke vaktmesteren helt klart å få kontroll på varmen der inne, så i hjørnet vårt er det rimelig friskt. Kundene kan gjerne si at de synes det er deilig at det ikke er så varmt. Jada, jeg ser den. De har tross alt vinterjakker og ullhatt på seg. Men jeg kan fortelle at det skjer noe med arbeidsmoralen, i løpet åtte timer med konstante ståpupper. Og det gir en underlig trang til å snakke med dem. "Jeg lover at dere skal få ullgenser på i morgen. Og når vi kommer hjem skal vi ta en lang varm dusj, og så skal dere få på ny bh, som har varmet seg på ovnen. Ja det skal dere det!"

I går kveld frøs det jaggu et vannrør. Dermed forsvant kaldtvannet fra kjøkkenet. Ingen voldsom krise, ettersom jeg fortsatt hadde både varmt og kaldt på badet. Kaldtvannet mitt er vel mer for slush å regne nå, men man skal sette pris på det vannet man tross alt har. Det føles allikevel litt sært å ta med seg tekjelen i dusjen, for å fylle den opp. Jeg skjønner at det er samme vannet, men jeg innbilder meg allikevel at safta smaker bedre når vannet kommer fra kjøkkenkrana. Mulig det er meg. Dere kunne kanskje prøvd selv? Uansett har det altså frosset et rør, og nå er det varme her og varme der, i et forsøk på å få tint opp igjen. Vi er alle svært spent på hvor vannet spruter ut når det tiner. Vi heier på krana, vi frykter kjøkkengulvet. Akkurat nå er jeg på jobb, og frykter kjøkkengulvet mer enn noen gang.

En bitteliten kuriositet bare. Jeg kokte egg til kvelds i går. Og vanligvis, når de er ferdige, så hiver jeg jo på kaldtvannet ned i kjelen. Sånn at de skal slutte å koke, og etterhvert nå spisetemperatur. Jeg tok av kjelen, helte av vannet, og satt på krana. Nei, nettopp. Der er det jo ikke vann. Og jeg er for lat til å fly opp på badet. Så hva gjør jeg? Åpner utgangsdøra og slenger to egg ut i snøen. La jeg dem på trappa? Nei, jeg slang dem ut i snøen. To hvite glovarme egg ble slengt ut i den hvite snøhaugen utenfor. I stummende mørke. Så da ble det ikke egg til kvelds da for å si det sånn.

Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor glad jeg er i han som ga meg det elektriske varmeteppet sitt i høst. Når isen ligger tjukk på innsiden av soveromsvinduet, tenker jeg på han. Og noen ganger på en annen da, men det er ikke det vi snakker om nå. Så da tenker jeg på han, og er tvers igjennom lykkelig for at ståpuppene får hvile noen timer før neste arbeidsdag.

Beas år i ord

2010-01-03T01:21:00.005+01:00

2009 har vært et godt år. I juni, da jeg fylte 36, sa jeg at 36 skulle bli mitt år. Det holder jeg fast ved. Men 2009 har klart seg helt fint. Dette blir nok langt og bablende, og mest for min egen del, men hvem vet? Kanskje nettopp du får litt utbytte av å lese om nettopp mitt år?

2007 var et vondt år. Det vil alltid stå som et skrekkens eksempel for meg. 2008 var året jeg snublet flere ganger enn jeg satte pris på, men allikevel ikke gikk under. 2009? Det har vært et år med riktigere fokus, og bedre erfaringer. Ettersom 36 er mitt år, sier det seg vel selv at mye snudde i sommer, men hele året har i grunnen gitt meg mye bra.

I januar møtte jeg en person som har betydd mye for meg i år. Han (bombe..) var en spennende flørt, og er nå en venn jeg setter enormt stor pris på. Og akkurat der, er vi inne på noe av det viktigste som har skjedd meg i 2009. Jeg har klart å slippe taket. Jeg holder ikke lenger fast ved alt som er vondt. Jeg lar det være vondt, jobber meg gjennom, og tar med meg det gode videre. Før mistet jeg fotfestet av "vondt". Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg har plukket opp mange gamle bekjentskaper dette året. Og det er jeg veldig glad for! Jeg føler at jeg er i ferd med å stable på beina et vennskap med en som var min viktigste støttespiller gjennom hele barne- og ungdomstida. I tillegg har jeg truffet mange jeg ikke har sett på 20 år, og funnet en ny og god tone med flere av dem. I 2008 ville jeg aldri gjort det, vet dere! Jeg ville aldri ha stilt opp på fest for å treffe folk jeg gikk på ungdomsskolen med. I år gjorde jeg det. Jeg kasta nesten opp ved tanken, men jeg gjorde det. Og jeg kommer aldri til å angre. Så mange fine folk - jeg burde skamme meg som vurderte å la være.

Dette er rart. Og sikkert uforståelig for mange, for jeg vil ikke si for mye om det. Men i 2009 ble det født en liten jente som endret livet mitt. Hun er ikke min. Hun er ikke engang noen som står meg nær sin. Men hun symboliserer så mye, og hun satte i gang så mange prosesser hos meg, denne lille jenta. Uten å noen gang ha truffet meg, lærte hun meg å gi seg hen til andres glede. Jeg gråt av glede da hun ble født. Til tross for at hun var en sterk påminnelse om noen av de verste opplevelsene jeg har hatt i livet. For meg vil denne jenta alltid bety noe helt spesielt. Takket være henne, fikk jeg se hvor rett engelene kan ha. Takket være henne, fikk jeg tilbake troen.

Jeg har snublet i 2009. Som alle foregående år, og alle kommende år. Jeg har snublet, falt, ligget en stund, og kravlet meg på beina igjen. Jeg begynner å bli ganske god nå, faktisk. Jeg vet temmelig godt hvor jeg står, og hvor langt fra utgangspunktet jeg er villig til å bevege meg. Dermed er det lettere å finne veien hjem etter å ha snublet. For jeg ønsker ikke å slutte med snublingen. Tro det eller ei. Selv om jeg fortsatt tviholder på mitt for ikke å slå meg, ønsker jeg ikke å miste spenningen ved å slippe taket litt.

Dette året avsluttet jeg i ikke helt oppreist tilstand. Ikke helt på trynet, men ikke helt stiv i beina heller. Jeg valgte å ta en sjanse, sette døra på gløtt, tro på håpet. Så smalt døra, håpet forsvant, og jeg vaklet i troen. Jeg synes ikke folk skal smelle med dører. Ingen stor fan. Jeg synes man kan fortelle at man ønsker å lukke den, og så bare gjør det. Lukke. Ikke smelle. Det er vondt når det smeller. Jeg satt igjen med en følelse av å være en total skuffelse. Og det kan jeg godt ha vært. Det er ikke min skyld. Jeg har ikke prøvd å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Men jeg vil gjerne få en slags avslutning. Ikke bare et smell. For lyden av det smellet, gjør at jeg nå vurderer å droppe å slippe taket igjen. Jeg hadde tenkt til det, nemlig. Bare tiden var inne. Men hvis jeg skuffer så voldsomt at det må smelle, så tror jeg ikke jeg tør. Vi får se. Men du kunne sagt noe, og lukket pent inntil. Det vet du godt.

2009 har vært et fint år. Jeg har funnet mange små deler av meg selv. Jeg har skrevet mer enn i 2008, men langt fra så mye som jeg gjerne skulle gjort. Og jeg har omgitt meg med fine folk, hele veien. En av tingene som har gitt meg enormt mye moro, er at jeg endelig kunne unna meg å dra på jentetur. Vi dro til Dublin, og hadde en fantastisk bra helg. Jeg håper det blir en årlig greie, på lik linje med fullt hus i mars, for det finnes ikke maken til energibombe.

2010 ligger her nå. Åpnet og ubrukt. Jeg håper det skal gi meg anledning til å gjøre tre ting jeg ikke kan. Med en jeg foreløpig ikke kjenner så godt. Jeg håper også det skal gi meg muligheten til å dele skribleriene mine med flere. Og kanskje røre ved noen hjerter ved hjelp av mine egene erfaringer. Litt mer konkret, har jeg en interesse jeg sliter litt med å dyrke skikkelig. Fotball. Jeg elsker atmosfæren på kamp, men la oss bare innse at venninneflokken min aldri blir noen klansmedlemmer. Ei heller vil de ønske å legge årets jentetur til Anfield. Men jeg har fulgt Liverpool i 15 år snart, uten å en eneste gang ha satt beina mine i byen, så jeg kjenner at dette kanskje burde bli året det skjer. Først får jeg jobbe med å lokke noen med på Ullevål, det kan bli vanskelig nok.

Jeg har tro på 2010. Det er en del av 36. Og de samme dørene vil ikke smelle en gang til.

Et bittelite julemirakel..

2009-12-18T22:24:00.004+01:00

Det er ingen tvil om at det er i overkant stressende å være butikksjef i desember. Jeg sprekker blodkar hver eneste dag, og så fort en medarbeider nyser får jeg nesten hjerteattak av frykt for fravær.

I dag var en sånn dag. Med noen ørsmå hjertestans allerede i god tid før lunsj. Som ble utsatt til etter barne-tv.

Av og til kommer disse små øyeblikkene, som gjør det verdt det. Når en kjempestressa kunde forlater butikken med et smil. Ser meg i øynene, og takker meg for god hjelp. Når en lett forvirra bestemor ikke finner bilen sin, og jeg kan fortelle henne at det finnes tre forskjellige p-hus. Når en jente på fem år roper "god jul", mens hun spretter fornøyd avgårde med en ballong i hånda. Da er det så godt å være meg! Det er utrolig deilig å vite at man er med på å gjøre noens dag litt bedre.

I dag hadde vi et lite julemirakel i butikken. Mor og datter kom inn, og datter løp med en gang bort til ei dokke vi har sittende i en hylle. "Mamma, denne er det jeg ønsker meg!" Mor får lett panikk. Så sier hun til meg: "Å herlighet, jeg hadde helt glemt at hun ønsket seg den. Og nå har vi allerede kjøpt noe annet." Jeg snakket med jenta om å spare penger, og kanskje hun kunne kjøpe den en annen dag. Hun gråt og gråt. For når den satt på hylla, så kunne jo ikke nissen ha kjøpt den, og da fikk hun den ikke. Jeg tror aldri jeg har sett en unge så bunnløst fortvilet. Så lyser moren opp! "Du! Jeg har jo fått penger fra oldemor, de kan jeg bruke! Kan du få pakket inn en sånn i smug for meg?"

Himmel, jeg ble så glad! Inn på lageret og hente en dokke, så jenta ikke skulle se at den forsvant fra hylla. Full fart med silkepapir, mens moren underholdt henne i et hjørne av butikken. Pakke den fint inn, og legge den i en nøytral pose, før moren betalte uten at jenta så det.

Jenta gråt da hun sa hade til dokka. Jeg gråt sannelig en skvett, jeg også. Tanken på hvor oppriktig lykkelig den lille jenta blir, når hun åpner gaven fra oldemor. Jeg skulle så inderlig gjerne ha sett henne. Kall meg gjerne gal, men det er så GODT å få være en del av sånt. En del av andre menneskers lykke. Være med på å gjøre julen litt magisk. For en nydelig liten jente med fletter og fregner.

I morgen trenger jeg et julemirakel selv. Er dere klar over hvor inni granskauen mye jobb det er å kjøpe juletre, eller?? Mulig det er meg, men skjeggete østeuropeere i campingvogn er ikke så tillitsvekende at det gjør noe. Så skal man velge busk. Stivfrossen busk. Det er umulig å vite om den har greiner rundt hele. Vi veit jo at den ikke har greiner rundt hele, men det handler om å begrense katastrofen. Stivfrossen busk blir puttet i nettingstrømpe. Og så forventes det at JEG sleper denne stikkete ekle saken bort til bilen. Og får den inni. OG får lukket igjen baggasjen. Mmm-hm.

Så kommer man hjem. Stivfrossen busk skal ut igjen av bilen, og slepes i retning stua. Nettingstrømpa skal av, og akkurat i det den faktisk slipper taket i tretoppen, innser jeg at jeg skulle ha sagd av litt nederst på stammen. Ja, man gjør det. For da trekker det vann, og holder lenger. Okay. Busk ut igjen. Denne gangen uten strømpe, og du verden så mye bredere! Sløv sag. Utrolig sløv sag, kombinert med et håndlag min far hadde nektet å vedkjenne seg. Jeg sager og sager. Snur litt på stammen. Ja, for kanskje det er lettere fra en annen kant? Liksom? Saaaageeee. Banneordene kommer som perler på en snor. Det er kvae og barnåler overalt. Det er Bea. Og saga. Du grønne glitrende meg midt i ræva!

Treet er i hus for andre gang. Nå skal treet i foten. Den utrolig enkle juletrefoten, som selv bestemor kan bruke. Javel. Ring bestemor da. En sånn julebusk er faktisk drittung. Og den skal løftes, mens jeg sikter, og dunker, og holder det rett, og fortvila prøver å sparke bort katta som henger fra grein fire.

Der står den. Julebuska. Den er i ferd med å tine. Den ser ut som en førtiåring som begynner å bli tynn i håret. Det mangler litt hist og her, kort oppsummert. I tillegg til at den selvsagt står urovekkende skjeivt. I den superenkle foten sin.

Puh. Endelig. Men neida, for tror dere ikke dette fandens verk skal ha lys?!

Jeg trenger et mirakel. Eller en mann. Noe som vel ville gå ut på det samme.

Bak lukkede dører..

2009-12-15T23:31:00.004+01:00

...sometimes I get nervous when I see an open door
close your eyes, clear your heart
cut the cord..

Jeg friker ut av åpne dører. Noe sier meg at mange andre har det motsatt. At de ikke takler stengte dører. At de gyver løs for å få dem opp. Jeg skjønner tankegangen, og jeg skjønner hva som driver dem. De ønsker å komme videre. Kanskje jeg ikke er helt der? Enda.

Åpne dører betyr ukjent territorium. Åpne dører betyr upløyd mark. Nye bekjentskaper. Grenser som flyttes. Åpne dører betyr nye muligheter, og nye veier videre. Jeg elsker jo sånt!

Åpne dører betyr også en enorm utfordring. Tør jeg gå gjennom? Åpne dører er ikke åpne for alltid. De må brukes. Eller lukkes. Hvis ikke vil de, til syvende og sist lukke seg selv. Og dører som har stengt seg selv, de takler jeg ikke så godt.

Men tilbake til utgangspunktet; jeg friker av åpne dører. Her i mitt rom er det trygt. Det er kjent og behagelig. Alle som er her, er gransket og godkjent. Det er folk jeg ønsker å ha i rommet mitt. Utenfor rommets fire vegger, står det haugevis med andre folk. Noen banker på, noen vandrer hvileløst ved dørstokken. Enkelte passerer bare i full fart, mens noen ytterst få altså åpner døra.

Det trekker fra åpne dører. Lyder, lukter, og stemninger kommer inn med den nye lufta. Jeg elsker det.

Så hvorfor friker jeg? Fordi det er nytt. Og fordi det blir fristende å gå gjennom. Eller slippe noen inn. Åpne dører truer det kjente og trygge. Åpne dører krever at jeg gir av meg selv. Ingen vil entre rommet mitt, om jeg ikke fjerner forsvaret, og åpner meg. Det er fryktelig ubehagelig.

Stengte dører lar meg være i fred. De utfordrer meg ikke. De frister meg ikke til å åpne meg for andre. De lar meg leve i rommet mitt, uten å måtte rote rundt gamle følelser. Det er forutsigbart, og muligheten for å ende opp skadeskutt er minimal.

Jeg låste dørene mine svært godt. Allikevel er det av og til noen som får den ene litt på gløtt. Alle vet hvor kjedelig det vil være å tilbringe hele livet i det samme rommet. Så jeg er jo glad for at dørene noen ganger åpnes. Jeg er bare så livredd for den grusomme lyden den lager når den smelles igjen. Etter at jeg har begynt å like den nye lukta.

Pokker heller, kan du ikke i det minste love meg å lukke den forsiktig hvis du snur? Ikke smell. Vær så snill.

Bea er voksen. Kanskje..

2009-12-06T19:56:00.004+01:00

Jeg synes det er godt å være voksen!

Ikke en kjeft som hadde trodd jeg noen gang ville mene jeg var voksen. Langt mindre like det. Eller si det høyt. Men jeg er voksen nå. Min versjon av voksen. Ikke fornuftig, ikke klok, ikke spesielt mye annerledes enn da jeg var fjorten. Allikevel er det på enkelte områder et hav av forskjell.

Jeg er trygg på meg selv. Det er den største forskjellen. Jeg vet hvem jeg er. Det er jeg som har sørget for å bli sånn. Det er mine valg, mine prioriteringer, og mine meningers mot som har gjort meg til den jeg er nå.

Selvsagt vingler og vakler jeg fortsatt. Noe annet ville jo være for skandale å regne. Bea er Bea, uansett alder. Det er kaos og følelser, knall og fall, latter og tårer. Sånn skal det være, sånn må det bli.

Men jeg lar meg ikke lenger føre av andre på samme måte som da jeg var fjorten. Jeg vet at de valgene jeg tar, blir tatt fordi JEG mener de er best. For MEG. De kan gjerne være påvirket av andre. De kan gjerne tas fordi jeg ser at det gagner andre. Men da er det fordi JEG ønker å gjøre noe for andre. Ikke fordi andre forventer det av meg.

Det sies at jeg har vondt for å si nei. Ja, jeg har det. Jeg deler gjerne meg selv med alle som vil ha en bit. Noen ganger blir det bare smuler igjen til meg. Alle kan se at smuler ikke er nok, og at det kan bli litt sårt og vanskelig å være en smule i dagens samfun. Men det varer ikke lenge. Og jeg valgte det selv. Fordi noen trengte meg mer enn jeg gjorde selv.

Når prinsipper og hjertesaker står på agendaen, da sier jeg nei. Og det føles godt.

Tenk dere hvordan vi hadde det da vi var fjorten og følelsene boblet. Hva ville vi ikke gjort for å fange oppmerksomheten til Frank i 9a, når vi selv gikk i 7d? Det er ikke så mange som med hånda på hjertet kan si at de ikke gikk på akkord med seg selv. Ga litt mer enn det som egentlig smakte godt. Tok et trekk av røyken. En slurk av ølflaska. Lot hender slippe til litt lenger enn hjernen sa var lurt.

Selv om man er 36, mister man selvsagt litt grepet når følelsene bobler. Og sånn skal det være. Det er en selvfølge å ville strekke seg langt for en man er nær. Og det er nok kanskje forskjellen på meg, før og nå. Nå strekker jeg meg lenger enn Laban for de jeg er glad i - sånn vil det alltid være - men det holder ikke lenger å være fascinert av noen for å kaste prisipper på båten.

Det føles virkelig godt å stå støtt på to bein. Egne bein. Jeg har hatt lett for å stå på andres, og da stod jeg langt fra støtt. Nå er det mine bein jeg har å stole på. At jeg snubler langt oftere enn de fleste andre, gjør ingenting. For det er meg, mine og mitt som snubler. Jeg lar meg ikke lenger vippe av pinnen av hvem som helst. For en med min baggasje i trillekofferten, er det usannsynlig deilig!

En dag skal det dukke opp en som fjerner gangsynet mitt fullstendig. Da skal jeg lese dette og tenke at jaja, så du trodde du hadde kontroll. Men akkurat nå velger jeg faktisk å tro at jeg vet hva jeg driver med.

For å sitere et....fascinerende...bekjentskap: Time will show.

Mannen i månen

2009-12-02T00:06:00.003+01:00

Livet mitt er kaos. Jeg er kaos. Sånn har det alltid vært. Det krever mye av menneskene rundt meg. Og det krever en hel del av meg selv. Jeg sørger for å omgi meg med folk som takler kaoset. Folk som henger med i svingene, og ikke gir meg opp. Uten dem hadde jeg ikke vært noe som helst. Uten dem hadde jeg ikke vært.

Det er umulig å sovne i kveld. Det er rare dager for tida, og da blir nettene rare også.

Masse fart på jobben, akkurat sånn jeg aller helst vil ha det. Jeg ligger alltid litt på etterskudd, og skulle alltid helst vært et annet sted. Men det er jo sånn jeg aller helst vil ha det. Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hodet noen timer fri.

Når arbeidsdagen er over, tar ikke kaoset slutt. Det virrer selvsagt på privaten også. Skifter, som vanlig, mellom store høyder og dype daler. Jeg er aldri helt i vater. Finner liksom aldri helt balansen. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville hatt det annerledes. Jeg blir aldri noen summetone. Det vil alltid være mye av alt rundt meg. Og kanskje er det sånn jeg aller helst vil ha det? Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hjertet noen timer fri.

Natta er her nå, men hverken kropp eller hjerte er villig til å la den vinne. Så da går turen ut på trappa. Svart alle veier. Alle andre veier enn opp. Der lyser ufattelig mange stjerner. Fullmånen lyser opp deler av gårdstunet, og jeg tenker at jeg er verdens heldigste som bor akkurat her. I det gamle hvite huset. Jeg elsker dette huset, og alt som hører med. Alle som hører med.

Siden jeg flyttet hit, har jeg fått en helt annet forhold til natta. Og mørket. Jeg var mørkredd før. Og ofte husredd, enda jeg bodde tett i tett med masse andre folk. Her er jeg helt alene. Men aldri aldri skikkelig ensom. Mørket er behagelig. Lydene i huset trøster mer enn de skremmer.

Og i natt er også fullmånen framme. Den gir meg en enormt god følelse. Her ute, langt fra kunstig lys, er det utrolig hvor sterkt den skinner. Jeg føler et merkelig nærvær som ikke kan forklares, og selv om jeg nesten fyser fast i trappa, klarer jeg ikke løsrive meg og gå inn. Det triller noen tårer, til tross for et smil. Litt vemod, men allikevel glede. Livet er fullt av motsetninger.

Singel og alene, men langt fra ensom. I natt lar jeg en god venn varme dyna mi, riktignok ved hjelp av elektrisitet. I natt drar jeg opp gardina, og slipper månelyset inn. Liggende i senga, fascinert og nesten forhekset av det spesielle lyset, tenker jeg at det kanskje ikke alltid er så viktig med den søvnen. Av og til er det verdt å være våken. La hodet og hjertet jobbe som de vil.

Jeg lukker laptopen nå, og lar månen bli rommets eneste lys. En liten bit av meg klarer ikke la være å innrømme at jeg savner deg litt. Enda du aldri har vært her. I månelyset mitt.

Små dype spor

2009-11-15T23:00:00.004+01:00

Du er så underlig til stede i livet mitt. Enda jeg ikke kjenner deg. Eller har truffet deg. Sannsynligvis kommer jeg heller aldri til å gjøre det. Allikevel er du under huden min.

Jeg ønsket å hate deg. Tro meg, jeg har prøvd. Det var ikke vondt ment, men du var en påminnelse om en av de verste opplevelsene jeg noensinne har gjennomgått. Det var enkelt å overføre hatet til deg. Det ga meg noe mer håndfast å hate. Ikke en opplevelse, men et konkret objekt. Så jeg hatet. Deg, de rundt deg, hele pakka.

Det varte ikke mer enn to dager, så gikk hatet over i sorg. Nok en gang var det den gamle opplevelsen jeg sørget over, ikke deg. Men du rev skorpene av såret mitt, og brakte enormt mye tristhet inn i livet mitt. Igjen. Smerten ble på en måte helt fersk da jeg skjønte at det ikke lenger var til å unngå. At du var uungåelig.

Man velger sin vei selv. Jeg kunne valgt å henge igjen i hatet og sorgen. Jeg kunne valgt å gjøre deg til symbolet på alt som er vanskelig i mitt liv. Det ville ikke vært hverken riktig eller rettferdig. Ikke mot deg. Ikke mot meg. Vi kunne aldri hatt det sånn.

Jeg kjenner fremdeles en viss sorg ved tanken på deg. Eller kanskje snarere et vemod. For jeg blir aldri en del av ditt liv. Til tross for at du har vært en viktig brikke i mitt. Du har vist meg veien til fred i sjelen. Jeg skulle så gjerne satt mine spor i ditt liv også. Om ikke annet vært et blaff av godhet en dag du virkelig trengte det. For du kommer til å trenger det.

Det er mange som elsker deg betingelsesløst. Jeg unner deg den kjærligheten av hele mitt hjerte. Uskyldsren. Helt uten krav eller forventninger. Nå skal du formes av kjærligheten rundt deg, og jeg er overbevist om at det må ende med godhet.

Kanskje våre stier en gang krysser hverandre. Kanskje jeg en gang kan få føle fysisk nærhet til deg. Kanskje jeg en gang kan se deg inn i øynene, og se at du forstår. At du var verdt alt, og enda litt.

Lykke til, lille venn.

En kvinnes skjønnhet..

2009-11-08T16:25:00.004+01:00

"En kvinnes skjønnhet måles ikke i hennes hårfarge, ikke i hennes klessdrakt, ikke i hennes ytre. Skal du lære deg om en kvinnes skjønnhet, så se på hennes øyne. Der hvor kjærligheten bor."

Jeg leste dette på nettsiden til en mann. Nå kan vi selvsagt tenke at denne mannen virkelig har skjønt det. At denne ene spesielle mannen virkelig vet hva det handler om. Men det stemmer jo ikke. Dette sitatet har jo ingen rot i virkeligheten. Joda, det er kanskje sånn man burde måle en kvinnes skjønnhet, men det er langt fra sånn det blir gjort.

De mindre oppvakte av dere har kanskje ikke fått det med dere, men jeg er altså kvinne. Singel sådann. Da ramler man borti litt rusk og rask av og til, man gjør det. Jeg kan ikke garantere at akkurat du ønsker å lese videre nå, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ønsker å skrive. Klar?

Vi starter enkelt. Lag en profil på et av disse nettstedene der man liksom skal finne sitt livs store kjærlighet. Legg så til et mindre heldig bilde av deg, og vent på responsen. Tro meg, den uteblir. Gjør et nytt forsøk, denne gangen med et blinkskudd. Og der kommer de rennende, vet du. Mennene. De som ikke går etter utseende, men ønsker en å ha de gode samtalene med. De samme mennene som frøs litt på ryggen og bladde kjapt forbi den forrige profilen du lagde. En kvinnes øyne er fullstendig uinteressante.

Jeg ser ikke så verst ut med klær på. Eller...jeg ser bedre ut med klær på enn uten. Min kropp bærer preg av å ha tilbragt mer tid på sofaen enn på treningssenteret. Min kropp er som en god porsjon bolledeig. Den går ut på feil steder, og går nesten ikke inn i det hele tatt. Appelsinhud er liksom bare begynnelsen. Mange som har født to barn, sliter med at puppene blir lange. Sånn er det bare. Jeg kunne fint levd med lange pupper, om de i det minste hadde vært like lange! Nå vet jeg at du har dissende bilder i hodet, og bare behold dem der. For nå tar vi turen ut på byen.

Etter noen liter rødvin, øker jo selvtilliten. Sånn er det for de fleste av oss. Alle, vil jeg si, med unntak av hun ene som er null verdt så fort promillen overstiger kjørbart nivå. Men for oss andre, har rødvin gjerne en positiv effekt på selvbildet. Jeg er intet unntak. Da er det lett(ere) å glemme hvordan kroppen tar seg ut uten klær. Og når det først er glemt, kan man faktisk finne på å grave fram godt gjemte og glemte behov. Vi kaller det behov. Vi bruker ikke de andre ordene som får meg til å høres billig ut. Uansett, når man befinner seg i en annens leilighet, og planen er å få dekket tidligere nevnte behov, så må nødvendigvis klærne av. Det er en halvtime siden siste rødvinsslurk, selvtilliten er der fortsatt, men etterhvert som kjolen treffer gulvet kommer tvilen. Og i det bh'en faller, og puppene bokstavelig talt rulles utover bolledeigmagen, ja så er man rimelig overbevist om at dette ikke var en god ide. Hadde det stemt at skjønnhet måles i øynene, ville vi vel ikke brydd oss annet enn hvordan akkurat de så ut der og da.

Kjærlighet, det er noe annet. DA måles skjønnheten etter helt andre kriterier. Og da tør vi stole på at kroppen duger. Når mannen lyser av kjærlighet til deg, da er du ikke redd for å la bh'en falle, er du vel? Når den rette mannen kysser deg og sier du er vakker, da er du ikke et sekund i tvil. Da kan lyset være tent, for appelsinhuden er usynlig. Der og da betyr ikke lengden noenting. Ikke den lengden heller. I ettertid, når kjærligheten er død, kan man selvsagt lure på hvordan han i det hele tatt turde å vise den fram, men han tenker vel gjerne det samme om det han så. Og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at der og da er de to verdens skjønneste. For hverandre. Og bryr seg ikke om noe annet.

Moralen får vel bli at de av oss som preges av tidens tann, får beholde klærne på til den ekte kjærligheten er et faktum. Eller for å si det på en annen måte: Bolledeigkropp og ujevnt lange pupper er ikke forenelig med spontan kåthet.

En slags balanse

2009-11-07T23:41:00.004+01:00

Incompatible, it don't matter though
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find

Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line

Jeg vet jeg har noen mannlige lesere, og ikke frik ut nå gutta! Dette er ikke et sippeinnlegg om hvor fælt det er å være singel. Langt derifra. Det er en hyllest til singellivet, med en dråpe lengsel etter noe annet. Når dere først er faste lesere av en kjerringblogg, tåler dere såpass.

Jeg digger å være singel! Jo, jeg gjør det. Jeg er ikke god til å måtte forholde meg til andre hele tiden. Jeg har enormt behov for egentid, og kontrollfriken i meg setter pris på at ingen blander seg borti det jeg driver med.

Når jeg kommer fra jobb, etter å ha jobbet tre timer lenger enn planlagt, er det deilig å sløve på sofaen. Alene. Ingen som prater, ingen som spør, ingen som maser. For mas er det nok av ellers i verden. Jeg spiser det jeg vil til middag, når det passer meg, og jeg støvsuger ikke før jeg selv ser behovet.

Hvis jeg vil bruke penger på en jentetur til Dublin, så gjør jeg det. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det går utover den planlagte hotellhelga med kjæresten. Det er ingen som tjater når de ser bildene fra turen. Ingen som lurer på hvor mye vi egentlig drakk. Eller hvorfor jeg sitter på fanget til pianisten.

Akkurat nå slår det meg at jeg høres ut som en mann. Gud bedre, det gjør jeg jaggu! Legger vi til at jeg kan drikke øl mens jeg ser fotball i fred nå, så er vi der. Men jeg føler det virkelig sånn som dette. At friheten er enormt god, og at den er verdt å sette pris på. Akkurat i kveld gjør jeg nettopp det. Jeg sitter og setter pris på at det bare er meg.

Men..

Ja, for dette var selvsagt ikke alt.

I tillegg til å sette pris på friheten, kjenner jeg en ørliten rastløshet. Og et knøttlite snev av savn.

Når jeg kommer hjem fra jobb, tre timer senere enn planlagt, hadde det vært koselig om noen spiste middag med meg. Om noen spurte om dagen hadde vært fin, og fortalte litt om sin egen. Og da jeg var på jentetur i Dublin, ville det vært fint med en sms eller to fra en som savnet meg. Fotball er enda morsommere når man ser det sammen med andre, og ølen smaker ikke så verst i rette selskapet den heller. Når jeg går totimersturen min i morgen formiddag, hadde det vært godt med en å holde i hånda. En å skravle med så runden ikke føltes så lang. Og når man legger seg søndag kveld, og gruer seg litt til mandag morgen, ville det selvsagt ikke være helt feil å ha en arm å sove på.

Men savnet og ønsket må aldri få vike plassen for gleden ved å ha det som man har det. Akkurat her og nå. Og jeg synes verden kan bli flinkere til å la folk være single i fred. Mange av oss har det bedre enn noen gang. Vi trenger ikke medlidenhet, små oppgitte sukk, og evinnelige spørsmål om vi har noe på gang.

For det har jeg. Jeg har noe stort på gang. Selvstendighet, frihet og trivsel i eget liv. Og jeg nyter det like fullt, selv om jeg av og til tenker at det kunne vært fint om..

De små øyeblikkene

2009-10-30T22:55:00.002+01:00

"Don't miss out on a diamond while you are to busy collecting stones."

Jeg har samlet usannsynlig mye stein i mitt liv. Milde himmel folkens, her snakker vi grustak. Heldigvis har jeg også snublet over mange fantastiske diamanter. De er der bestandig. De skinner innimellom stein, grus og finkornet sand.

For et par år siden holdt jeg på å drukne i sand. Jeg hadde store tunge steiner over ryggen, som gjorde det nesten umulig å gå. Det lå ufattelig mengder stein i stien, så jeg kom meg nesten ikke framover. Lommene var fulle av grus, og jeg hadde konstant stein i skoen. Ører og øyne var dekket av sand. Jeg hverken så eller hørte de viktige tingene i livet.
På denne tiden var selv de minste ting uoverkommelige. Hverdagslige oppgaver som det å være mamma. Gå på jobb. Besøke en god venn, eller rydde i stua.

I dag er jeg på en helt annen plass i livet. Livet er godt. Jeg klatrer over steinene langs veien, og lar aldri øynene fylles med sand. Den tunge børen er en del av meg som jeg nå har akseptert, og sluttet å kjempe i mot. Den er fortsatt med meg, men ikke lenger altoppslukende. Det er ikke lenger som en tyngende og kvelende ryggsekk, men oppbevares i en snerten liten trillekoffert. Ikke plagsomt tungt å ha med seg, og enkelt å sette fra seg i perioder. Jeg puster med magen.

Og nå, vet dere, nå nærmer vi oss poenget. For jeg ønsker å dele noen av de små øyeblikkene med dere.

I ettermiddag satt jeg på McDonalds, og hørte ungene rope og le inne på lekerommet. Da slo det meg at dette tidligere ville vært en stor stein i livet. Det å være med ungene alene. Ha dem hos meg, være sammen med dem morgen og kveld, og allikevel ha energi til å ta dem med ut. Så der satt jeg, et stykke nedi pommes frites'en, og pustet med magen. For dette er jo ingenting.

For en uke siden besøkte jeg gode venner på en annen kant av landet. Da vi hentet de to yngste i barnehagen, kom femåringen mot meg og ga meg en spontan og lang klem. Jeg hadde ikke sett henne på flere måneder, og den klemmen varmet mer enn ungen noen gang kunne ane. Senere den ettermiddagen kom husets treåring bort til meg. Hun forklarte, ved hjelp av tegn og ord i salig blanding, at hun ville ha meg med for å se på Mikke Mus Klubbhus på tv. Femåringen ble også med, og krøp opp i fanget mitt. Der og da følte jeg en enorm glede over disse to fine ungene, som lar meg være en del av livet sitt.

Og nå i kveld er det usedvanlig kaldt her. Både inne og ute. I morgen kommer det helt sikkert til å være glatt på veiene. Jeg har vinterdekk på bilen. Skiftet i et ubetalelig kaos, sammen med verdens beste venninne, mine unger og hennes to. For to år siden, kunne jeg ikke forstille meg hvordan jeg skulle ha energien til å skifte dekk. Denne gangen ble det bare gjort. I god tid. Uten at det føltes som noe hinder i det hele tatt.

Ingenting av dette er breaking news. Ingenting av dette er verdt å skrive hjem om. Men alt dette er bittesmå øyeblikk man er nødt til å sette pris på. Selvsagt setter man større pris på dagslys etter å ha levd i mørke, men også de som ikke har vært der må verdsette livet som det er.

Livet består av uendelig mange små øyeblikk. Det er umulig å gripe dem alle, men det skal aldri hindre deg i å forsøke.

Mirakelet Mie - min Mie

2009-10-11T22:39:00.005+02:00

Mie er et mirakel. Det vil bli skrevet mye om Mie. Mange vil bidra, og enda flere vil berøres av det som fortelles om henne. Dette er min historie. Om min Mie. Det lille monsteret jeg lærte å like majones.

For meg er Mie selve symbolet på livsglede og vilje. Hun er tre år, og har nettopp fått vite at hun har et syndrom hun kun deler med ei jente i Mexico. Selvsagt har hun det. For Mie er ikke noen hvem som helst. Hun kunne ikke feile hva som helst heller.

Det har vært en lang vei å gå, dette. Flokken til Mie har kjempet, grått, fortvilet, og lett. De har hele tiden visst at det fantes et svar. I Norge i dag får man ingenting gratis. Helsevesenet gir opp relativt rask, når livstruende tilstander er utelukket. Og når en liten flokk nekter å bøye av for presset, blir de stemplet som vanskelige og sutrete. Flokken til Mie er den minst sutrete jeg kjenner.

Første gangen jeg treffer Mie er hun atten måneder. Hun treffer meg midt i hjertet. Umiddelbart. Mie har de klokeste øynene jeg noen gang har sett. Det er tydelig at noe ikke stemmer, for hun har overhodet ikke språk, og er ikke i nærheten av å kunne gå. Allikevel er det noe så RIKTIG over henne. Hun har en merkelig ro over seg, selv når sinnet raser i den lille kroppen. Mie vet.

Disse to årene har jeg møtt Mie mange ganger. Hun kommer litt lenger innunder huden på meg for hver gang. Hun gror inn i hjertet mitt. I sjelen min. Det er umulig å ikke elske henne. Mie kan ikke si Bea. Mie kan si "HEEY!" Når Mie skal si noe, bør man høre etter, for å si det sånn. Tredje "HEEEY!!" er langt fra lyst og trivelig. Hun kunne vært forsanger i Klanen, om bare uttalen var någet mer presis. Så etter et realt brøl, får hun oppmerksomheten min. Og BrøleMie er forsvunnet. Tilbake sitter SolstråleMie. Som fikk kontakt, og kan fortelle det som var så viktig. Desverre er det ikke så lett å skjønne henne, men det er fantastisk givende å oppleve at hun ønsker å kommunisere.

"Livet handler ikke om å vente ut stormen, men om å lære seg å danse i regnet". For meg er Mie selve symbolet på dette. Hvis flokken hennes hadde ventet ut stormen, hadde de gått glipp av tre fine år. Med Mie. Og hvis Mie skal vente ut stormen, vil hun gå glipp av hele livet sitt. Jeg er så uendelig glad for min egen evne til å danse i regnet. Og jeg skylder Mie, og flokken hennes, alt for å ha vist meg hvordan.

Mie. Ei jente på tre år. Hun har rørt ved flere hjerter enn vi andre bare kan drømme om. Det er ikke tilfeldig at det ble akkurat henne. Og hun er i ferd med å fullføre ferden sin med glans.

Hyllest til den herlige høsten

2009-10-11T21:14:00.002+02:00

Ja, for mine folk, de liker høsten. Åååå, sier de, det er så nydelige farger ute! Ojojoj, sier de, tenk så heldige vi er som bor i et land med så tydelige årstider. Nei og nei, sier de, så godt det er å krølle seg sammen i godstolen med strikketøy og kakao.

Med høsten kommer mørket. Folka mine liker mørket. Det er så koselig inne når det er mørkt ute. Javel, men det er ikke særlig koselig ute, synes vi vel? Og vi må faktisk ut. Her hvor jeg bor, her er det mørkt her! Og her bor også elgen. Den ser jeg ikke i mørket. Jeg hører den når jeg går tur, men jeg ser den ikke når jeg kjører tur. Så fram til Einar Elg bruker refleksvest, tillater jeg meg å sette pris på lyse kvelder.

Med høsten kommer kulda. Folka mine liker kulda. Det er så koselig å fyre i peisen når det er kaldt ute. Så jeg gir det et forsøk. Henter inn fuktig ved, finner fram tennbrikkettene jeg kjøpte da jeg gikk tom for aviser i fjor, og gleder meg til peisvarme. Det tar tid. Tid og mye banning. Så endelig tar det fyr. I grillvotten jeg har på meg for ikke å sette fyr på selve hånda. Joda, det blir varmt, men ikke spesielt koselig. Jeg liker varme sommerkvelder, jeg.

Med høsten kommer løfter om snø. Folka mine liker snø. De trenger sikkert ikke å måke, for å si det sånn. For meg er trusselen om snø enbetydende med at vinterdekkene må på bilen. Bea gjør det selv. Så ut i den kulda vi er så glad i, rulle fram vinterdekk fra den gjengrode garsjen, ringe pappa for å spørre hvor jekken ligger, og så er jeg klar. Jekken lar seg ikke folde ut. Eller noe. Den ser i alle fall ikke ut som noen jekk, foreløpig. Etter fire mms'er til fire ulike kompiser, er prinsippet forstått og jekken er klar til bruk. Kan man sette en jekk hvor som helst på bilen? Nye mms'er sendes. Hånlige svar mottas. Så er bilen løftet på den ene siden, jeg hopper som en gal på den mutterløsnertingen, og innser at den fjerde mutter'n ikke lar seg løsne. På med de tre som faktisk kom av, fire vinterdekk inn i bilen, jekken kastes inn, og i morgen skulker man de to første timene på jobb for å ta turen til Sharif.

Mens jeg har skrevet dette, har jeg oppdaget en annen koselig ting med høsten. Stearinlys. Ja, folka mine liker stearinlys. Det skaper en helt spesiell stemning. Jeg kan til dels være enig. Den er jo litt spesielt å ligge flatt på gulvet, mens man forgjeves prøver å skrape stearinen løs fra parketten med en ostehøvel.

Kjære kjære folka mine: Jeg er veldig glad i dere, men dere tar feil. Høsten suger. Vi ses til våren.

Mot slutten av et døgn..

2009-10-10T22:50:00.003+02:00

Det har vært vårt døgn dette, og nå er det snart over. Jeg liker døgnet vårt. Det føles merkelig godt å kunne kjenne på sorgen og savnet, og samtidig vite at du alltid vil gi meg styrke.

Ser du hvor sterk jeg har blitt, vennen min? Ser du hvor støtt jeg står? Hvor uredd jeg er? Jeg kan takke deg for så uendelig mye av det. Og det vet du. Jeg er ikke lenger redd for å miste deg. Det har jeg allerede gjort. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Du er med meg i ett og alt. Det er det eneste riktige. Ditt korte innhopp mitt liv har satt så sterke spor at jeg aldri kunne drømt om å forsøke å hviske de bort. Jeg vil heller feire deg, minnes deg, og på et underlig vis være stolt av deg. Du overvant alle odds da du veltet livet mitt opp ned. Du kjempet til det var slutt.

Jeg kjenner mennesker som ikke forstår. De sier de ville glemt. Hvorfor skal jeg glemme? Og hvordan kan jeg? Jeg skylder deg å holde liv i minnene. Du var ikke forgjeves. Opplevelsene jeg hadde med deg knakk meg nesten. Jeg var klar til å gi opp. Men så dukket sjelen din opp igjen. Den ga meg livet tilbake. Hver dag takker jeg deg for styrken du gir meg. Og hver dag stryker jeg over merkene etter deg. Med sorg og takknemmelighet.

For nøyaktig et år siden satt jeg her og skrev til deg. Den gangen var sorgen tyngre og styrken mindre. Det har gjort underverker for meg å innse at jeg ønsker å ta deg med meg gjennom livet. Nå lar jeg deg være med. Jeg prøver ikke lenger å stenge deg ute. Jeg finner trøst hos deg, og jeg henter min styrke hos deg. Jeg skylder deg uendelig mye.

Du vet at jeg har hedret deg på den eneste måten jeg kunne. Jeg håper du føler at båndene stadig gror seg sterkere. Selv om tiden går, og avstanden øker.

Alltid. Uansett.

Makes me that much stronger
Makes me work a little bit harder
Makes me that much wiser
So thanks for making me a fighter
Made me learn a little bit faster
Made my skin a little bit thicker
Makes me that much smarter
So thanks for making me a fighter

Smell the coffee, Tornerose!

2009-10-10T00:08:00.006+02:00

Vi husker eventyret, sant? Tornerose slukna på fest, og noen planta en hekk rundt henne. Og siden Tornerose hadde gått på en skikkelig smell denne helga, sov hun jaggu i hundrevis av år. Hekken vokste kjempehøy! Så kommer det altså en dude, utstyrt med hekkesaks, og kjemper seg vei inn. Tornerose merker jo ingenting, hun bare snorker på, helt til duden kysser henne. Da, vet dere, da blir'e liv i torna vår!

Og så levde de lykkelig alle sine dager.

Neida, de gjorde ikke det, vøtt. Hallo?! Har dere blitt med over i 2009 dere, eller? Det er ikke sånn å være singel i dag. Det holder ikke at noen klipper hekken din, og småkliner litt. Ingen som lever lykkelig av den grunn.

I dag funker det mer sånn: Duden med saksa lusker utenfor hekken. Innenfor sitter det ei torne som er særs skeptisk til denne luskinga. Så fort saksa klipper av ei grein, er torna der med gjødsel, lim og teip. Greina festes på fort som fy, og torna dupper av litt igjen. Men duden gir seg ikke, vøtt. Dytter litt med saksa hver dag, og til slutt gidder ikke torna mer. "Dette må det jo være hold i" tenker hun, og lar duden klippe ned hele hekken.

Duden tråkker over hekkerestene, går helt bort til torna, og sier: Å, er det DEG? Sorry, jeg har klipt feil.

Hvis Tornerose hadde hatt snev av virkelighetstouch, ville hun selvsagt aldri latt seg sjarmere av hekkesaks og småklin. Hun ville brølt: SE TIL HELVETE Å BYGGE OPP HEKKEN MIN IGJEN! Så ville hun snudd ryggen til, og satt pris på roen der inne i hekkehula si.

Denne torna lar hekken gro nå. I ordets alle mulige betydninger. Kom pokker ikke her med noen hekkesaks. Så enkel er jeg ikke.

Hushovd og Bea

2009-07-22T16:48:00.004+02:00

Puh, vi har jammen gjort litt av en innsats i dag, Hushovd og jeg. Du verden som vi har slitt! Nå følger nok kanskje ikke Hushovd like spent med på meg som jeg gjør på han, men bortsett fra det er likheten slående. Okay, mens jeg skriver, innser jeg at det kanskje er en forskjell eller to til. Men det er minor details, altså. Ingenting stort. For det er Hushovd og Bea. Ingen tvil om det! For syns skyld kan jeg godt gå gjennom noen av forskjellene. Bare husk at det ikke er der fokuset ligger.

Sykkel: Hushovd har en.
Kondis: Hushovd har en.
Følgebil: Bea burde hatt en.
Servicemann: Mmm-hm!
Grønn trøye: Hushovd har, Bea har turkis.
Dagens etappe: Hushovd har en versting klatreetappe, Bea skal gå 5 km. I full fart.

Jeg skal komme i form. Om det så er det siste jeg gjør. Helst skulle jeg trent på ordentlig. Sånn inne, vet dere. Med apparater og folk som roper høyre-venstre-tre-fir! Foreløpig er det ikke sånn, så jeg skal gå i full fart. 5 kilometer. Er dere klar over hvor sykt langt det er, eller?? Ikke det, nei. La meg beskrive dagens etappe for dere.

0-700 meter: Bea langer ut nå. Kommer godt i gang, synger og gauler. Det er svak utforbakke, og humøret stiger. Deilig å komme seg ut litt!

700-1000 meter: Hvor ble det av veikrysset? Det var da ikke så langt i går?

1000-1500 meter: Veikrysset er passert. Springsteen synger Born in the USA, Bea holder godt tempo og unngår en hundebæsj.

1500-2500 meter: Det gjør underlig vondt i en ankel. Tenner må bites sammen for å ikke roe ned tempoet. Queen synger Radio Gaga, og vokalen virker provoserende på utøveren.

2500 meter: SNU!

2500-3200 meter: Bea dagdrømmer. Om han hun gjerne skulle gått tur med. Som kanskje kunne tatt henne i hånda og dratt henne med når hun saknet farten. Bea dagdrømmer om følgebil med smågodt. Og om servicemannen som kan yte ekstraservice i dusjen når hun endelig er ferdig. Det kan da ikke være SÅ slitsomt å gå en tur?

3200-3600 meter: Bea skrur opp tempoet igjen. Unngår ikke hundebæsj.

3900-4000 meter: Helvete da, kan ikke veikrysset holde seg i ro??

4000-5000 meter: Det regner. Svak stigning gjør at blodsmaken nærmer seg ganen. Regnet skjuler ikke lenger bare svetten, men også tre tårer. Man prøver fortvila å dagdrømme om ekstraservice, og er glad regnet vasker vekk siklet som sildrer nedover haka. 4 non blondes synger What's going on, og Bea skjønner dem godt.

5000 meter: Dusj.

Neida, så det er Hushovd og meg. Det ser jo alle.

Servicemann søkes. Billmrk. Trenger trening.

Feig eller fornuftig?

2009-07-22T00:33:00.003+02:00

Ja, det lurer jeg på i natt. Kan man være begge deler, eller blir det bare enda feigere? Ikke vet jeg. La oss drudle.

Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.

Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?

Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.

Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?

Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.

Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.

Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.

Bea bare gjorde det

2009-07-21T21:14:00.004+02:00

I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Hele tiden har det vært soleklart at det ikke skal være noe hva som helst. Jeg ville vise verden hva som var viktig for meg, og jeg ville ha en tatovering jeg visste ville bety like mye for meg om 50 år som den gjør i dag. Mange har tilbudt seg å hjelpe. Finne motiver, holde meg i hånda, gjøre avtale i et studio. Men neida, jeg har holdt igjen og holdt igjen. For det var ikke riktig. Det var ikke perfekt. Til slutt ble det en god venninne, en av de aller beste, og en svær bamse av en mann kalt Flipp, som dytta meg over kanten. Dette blogginnlegget blir skrevet for å vise dere smykket mitt, og forklare litt om bakgrunnen.

Fargene måtte bli som de ble. Det var ingen alternativer. Lillafargen har blitt enormt viktig for meg, og er den fargen jeg er aller mest komfortabel med. Grønnfargen sa seg selv, for trekløvere er nå engang grønne. Jeg har aldri vært glad i svart, så jeg kunne ikke hatt en svart tatovering heller. Enkelt og greit.

Så hvorfor trekløver? Fordi trekløveret er verdt å kjempe for. Trekløveret er for mange ikke så verdifullt som firkløver. For meg er det alt. Det er ungene mine. Det er meg. Det er oss for alltid. At bladene er hjerteformet er selvsagt ikke tilfeldig. Det handler om kjærlighet. Den eneste kjærligheten jeg noen gang kan stole fullt og helt på. Kjærligheten til ungene mine.

Dragen kom til meg ved en tilfeldighet. Den viser at trekløveret beskyttes. At jeg står oppreist for å ta igjen, uten å måtte sprute ild. Hodet er hevet, men det er ingen grunn til å skremme. Bokstavene M og S vises også i dragen. Det er ungenes forbokstaver. De er med på å forme meg, og bygge meg opp. Uten ungene er jeg ikke. Jeg kunne ikke hatt en stor og skummel drage. Jeg orker ikke kjempe på den måten lenger. Jeg vil stå støtt, sterkt og samtidig ydmykt. Det blir veien å gå.

Jeg har brukt mye tid og energi på feil ting og i feil retning de siste årene. Tatoveringen minner meg på at jeg har rett fokus nå. Jeg vet hva som er viktig og varig i livet, og hva som er verdt å reise seg for. Mange løse tråder er knyttet stramt igjen den siste tiden. Allikevel viser tatoveringen en tråd som henger i luften. For man kan faktisk ikke knyte igjen alt. Man må være åpen for forandring, så lenge man er sterk nok til å fortsatt holde fokus.

En skjult betydning finnes selvsagt også her, men den er bare min. En dag kanskje jeg deler. Med den som er spesiell nok. For det er en viktig del av meg. Det vil følge meg og påvirke valgene mine. Men akkurat nå er det ikke nødvendig å si noe. Til noen. De som trenger å vite, vet allerede. Og man trenger ikke se tatoveringen for å føle betydningen av den..

Det handler om håp

2009-06-08T14:53:00.003+02:00

Ja, gjør det ikke gjerne det da, dere? Handler om håp? Jeg tror det. Selv er jeg en person som bobler over av følelser. Alltid. Er jeg glad, roper jeg det ut i alle retninger. Er jeg sint, bitcher jeg til alt som rører seg. Og triste Bea er ikke av typen som lider i stillhet. Men dette handler om håp. Eller mangelen på håp. Håpløshet, kanskje? La meg tegne et bilde for dere:

I flere måneder nå har jeg hatt et flaxlodd. Loddet har gitt meg masse spenning og glede gjennom vinteren, og jeg har blitt veldig glad i det. Det har blitt skrapet med ujevne mellomrom, og helt siden tidlig vår har det bare gjenstått et uskrapet felt. Ingen av de symbolene som er skrapet fram, har matchet. Det siste feltet har altså ikke vært av betydning, for jeg kunne jo ikke vinne. Man må ha tre like, og når man ikke har mer enn en av hver, kan man ikke vinne selv om man skraper det siste feltet.

Men selv om man vet det, så vet man jo ikke. Tenk om det stod "Gratulerer, nå vant du alt du noen gang har drømt om!"? Jeg vet da vel godt at det ikke pleier å stå det på Flaxlodd, men så lenge jeg ikke hadde skrapet, så visste jeg ikke. Ikke helt sikkert. Det kunne jo hende. Dessuten hadde jeg altså blitt veldig glad i dette Flaxloddet, og var ikke klar for å gi det fra meg. Ja, for man kaster jo Flaxlodd uten gevinst, man går ikke rundt med dem i lomma. Jeg ville ikke ta loddet mitt ut av lomma, helt enkelt. Og hvorfor ikke det? Fordi det ga meg håp.

Så, en dag i mai, kommer det altså et vilt fremmed kvinnemenneske inn fra høyre, og skraper loddet. Hun skraper MITT Flaxlodd. "Ingen gevinst" stod det der. Jeg visste vel det. Men hvem ga henne retten til å skrape mitt lodd? Kunne jeg ikke bare få beholde håpet? Nå satt jeg jo igjen med et komplett ubrukelig lodd. Søppel. Uten håp om gevinst. Håpløst.

Dagene gikk, og jeg lot Flaxloddet ligge på bordet. Der det lå da hun skrapte det. Jeg orket da ikke bry meg med det teite loddet. Og jeg hadde mista håpet, så jeg orket i grunnen ikke bry meg om noe særlig annet heller. Så måtte bordet ryddes, og loddet fjernes. Jeg gikk mot søpla, men ombestemte meg og putta det i lomma. Der ligger det fortsatt. Godt plassert. Jeg tenker på det hver dag, og kjenner litt på den gamle spenningen. Fra tiden før jeg visste det jeg hadde visst hele tiden. Flaxloddet ble et symbol på håp. Et symbol på knust håp. På håpløshet. Men mest av alt et symbol på at av og til er ikke livet så verst, selv om noen velger å fjerne illusjonene dine. Fordi man får et klarere syn, og en bedre hverdag. Man lever i livet og ikke i håpet. Det er ikke så verst. Det er faktisk det beste jeg har opplevd på lenge.

Så da handler kanskje ikke alt om håp allikevel da? Eller?

Det innerste rommet

2009-06-08T00:00:00.004+02:00

Livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg tror på dette. Det har gitt meg styrke i mange tunge perioder. Og for hver periode jeg jobber meg gjennom, vet jeg at jeg stiller litt sterkere. For neste gang kan livet velge å gi meg enda litt mer, og da gjelder det å stå oppreist. Igjen.

De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.

Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.

Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.

Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.

Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.

Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.

Bea prøver noe nytt..

2009-01-05T00:15:00.003+01:00

Neida, det er jo ikke nytt. Jeg prøvde det i fjor også. Forskjellen er at i år skal jeg gjennomføre.

Nytt år, nye muligheter. Det er en stund siden en jeg kjenner sa dette til meg. I kveld minnet han meg på det, og jeg tenkte at det er egentlig et veldig godt utgangspunkt. Hvorfor ikke tenke litt på akkurat det? Ikke at man skal bli så sunn og slank og rik, men at dette året er helt nytt og inneholder faktisk en hel del nye muligheter. Jeg skal jammen bli flinkere til å benytte meg av dem.

Jeg er alt for glad i det trygge hjemmet mitt. Dette året må jeg ut. Ja, ikke at jeg blir husløs, men jeg må bli flinkere til å benytte de mulighetene som er utenfor husets fire vegger. Annenhver helg er jeg alene hjemme, og det er de helgene som nå skal utnyttes bedre. Hver måned bør en av de barnefrie helgene inneholde noe annet enn jobb, sofa og bestevenninne.

Først ut er en tur til Bergen. Der har jeg flere gode venner, en virkelig god gammel venn, og en splitter ny venn. Alle disse skal oppsøkes i løpet av den helgen, og det i seg selv gir jo enda flere nye muligheter. Gamle vennskap pleies, og helt nye vennskap vil forhåpentligvis gro sterkere. At enkelte ikke er så glad i å treffe nye mennesker, og dermed vurderer å avbestille flybilletten tre ganger i døgnet, det skal ikke stoppe meg. For det er jo et helt nytt år. Fullt av nye muligheter. Hvis vi bare oppsøker dem.

Neste prosjekt er en sosial greie med jobben, som jeg har hoppet bukk over i de årene jeg har jobbet der. Vel, i år blir jeg med! Og ikke nok med det, jeg har jammen tenkt til å ha det morro mens jeg er der.

Vinterferie med familien i varme strøk vil, om ikke annet, gi meg muligheten til å gå barbeint i sanda. Høre bølger, og kjenne lukta av saltvannet som kommer med ettermiddagsbrisen. Jeg gleder meg.

Heldigvis har jeg venninner som ikke er som de skal. Derfor er neste post på programmet å grave fram nedoverskiene igjen. Etter åtte år. Og la meg understreke at jeg var ufattelig dårlig for åtte år siden også. Men jeg hiver meg med, og så får jeg heller dø i forsøket. "Turid og Bea på slalom skulle stå, så ramla de av heisen - ingen veit hvor de er nå.."

Når det nesten er vår, og jeg virkelig er møkklei vinteren, da kommer de. Hele bøtteballetten fra Lukket Avdeling. Da skal det drikkes, skravles, og skumsoppes langt ut i de små timer. De er en sånn flokk man kan be selv om man vet at man ikke har stoler nok. De bryr seg ikke om sånt, de ler og klemmer uansett. Fine flokken min.

Ser du? Ser du hvordan jeg griper tak i de nye mulighetene dette året bærer med seg? Jeg vet at det er mange flere helger å fylle, men jeg garaterer at minst EN av de helgene jeg har planlagt så langt, vil åpne muligheten for en fin helg senere i år. Det gjelder bare å gripe den. Hva har jeg å tape?

En ting vet jeg om 2009. Når dette året er slutt, skal jeg ikke lure på hvor det ble av. Og jeg skal ikke måtte leve med vissheten om at det som kunne blitt, aldri ble. Fordi jeg ikke grep muligheten.

365

2008-10-10T23:56:00.002+02:00

Tre hundre og sekstifem. Tre hundre og sekstifem dager. Ett år. Bare ett eneste år, av et langt liv. Samtidig en så stor del av livet, at det er vanskelig å fatte.

For ett år siden i dag, valgte jeg å avvise deg. Jeg viste deg, med ord og handling, veien ut av livet mitt. For godt. Du hadde ikke bedt om det, du hadde ikke fortjent det, men allikevel valgte jeg å snu ryggen til deg. Uten mulighet for å snu meg tilbake. For da ville du ikke være der mer.

Jeg trodde ærlig talt det skulle være enklere. Jeg trodde at ved å avvise deg fysisk, ville du også forsvinne fra mitt indre. Der tok jeg feil. Ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på deg. På mulighetene jeg tok fra deg. Tok fra oss. Og alle som omgir oss. Jeg kunne gitt hva som helst for å kjenne lukten av deg. Føle huden din. Høre stemmen din. Men den muligheten får jeg aldri. Fordi jeg valgte annerledes.

Jeg prøver å finne styrke i deg. Jeg prøver å tro at du følger meg av godhet, ikke av hat. Jeg prøver å tro at du har tilgitt. Kunne jeg bare forklart deg. Kunne jeg bare fått en mulighet til å gi deg forståelsen av dette. Til å forstå selv. Men det blir ikke sånn. I stedet må jeg prøve å snu dette vonde til noe positivt. For ikke å gå under selv. Jeg må stole på at du skjønner at jeg aldri ville deg noe vondt. Jeg må stole på at du engang kjente varmen jeg så gjerne skulle gitt deg.

Akkurat i kveld, er det troen på engler og gode sjeler som holder meg oppe. Jeg beklager så inderlig at jeg aldri ga deg sjansen til å tro det samme selv.

Ikke bare Bea i butikken

2008-04-24T22:56:00.004+02:00

Bea har vært i butikken. Og det var ikke bare bare. Det var heller ikke bare Bea som var i butikken. La kaoset begynne.

Yngst har bursdag i morgen, og da må man handle inn stort. Så alt for sent en kveld tar jeg turen til den lokale Kiwibutikken. Jeg har liste. En sånn lang en. Jeg har ikke hatt en lang en på det jeg kan huske. På lista står det ting som fire kilo hvetemel. Det er mye mel det, for en som aldri baker. Det står også en kilo gulost, fire pakker gjær, og to pakker melis. Dette er jo nok til å sette en stakkar ut av spill. Jeg handler og handler. Aner ikke hvor halvparten er, for jeg baker jo aldri. Men jeg finner da fram til det meste, og etterhvert er handlevogna riktig så full.

Siste sjekk av lang liste før jeg skal gå til kassa. Jeg har glemt gjær. Parkerer vogn ved sjokoladen, og henter gjær. Så ser jeg at jeg har glemt mer, og durer avgårde. Nonstop, melkesjokoladehjerter.. Jeg leter etter O'boy. Finner det og er lykkelig. Nå skal jeg bare finne kassa. Hm. To pakker doruller? Det har da ikke jeg kjøpt. Men kjære deg, Bea! Dette er ikke din vogn!

FRIK! Man har ikke sosial angst for ingenting, altså. Og her står jeg med en annens fulle handlevogn. På Kiwi. Klokka kvart på elleve en torsdag.

Fremmeds handlevogn, som nå befinner seg langt fra der jeg stjal den, blir parkert. Så begynner jakten på min egen. Men jeg må jo ikke bli oppdaget! Ingen må se at jeg har gjort noe så teit. Så da fortsetter jeg heller å være teit. I ren panikk strener jeg bort og tar en pakke tørkeruller. Den har jeg trygt i armkroken, mens jeg slentrer tilfeldig gjennom butikken på desperat jakt etter min egen handlevogn. Der! Der er den. Jeg puster igjen. Og så ser jeg en eldre mann som spar opp Nonstop og sjokoladehjerter fra sin vogn. Jeg bestemmer meg raskt for ikke å stå bak ham i kø.

Tro hvor mye jeg puttet oppi feil vogn? Hjernen har jo tydeligvis koblet ut, så jeg hiver oppi det siste jeg husker å ha plukket med meg. Inkludert gjær.
Så går adoptivhandlevogna mi, og jeg kan endelig gå til kassa. Jeg legger varene på båndet. Herlighet, så mye gjær! Jeg må ha hentet gjær tre ganger. Og jeg sier selvsagt ingenting, for da skjønner jo dama i kassa at det var jeg som putta ting oppi vogna til den sure mannen. Nei, man får betale for sin gjær.

Så stopper båndet. Det som frakter varer til og fra kassadamen. Hun hisser seg opp, trykker vilt på knappene sine. Akkurat i samme øyeblikk går det opp for meg at jeg har vandret rundt på Kiwi med noen annens handlevogn. Jeg ler. Høyt og ukontrollert. Mer og mer, ler jeg. Damen tror selvsagt jeg ler av båndet. Jeg klarer ikke si noe, jeg bare hyler og ler. Tårene triller, folk glor, og jeg ler. Mens jeg betaler, mens jeg pakker ned varene, og mens jeg går ut i bilen.

Vi vet nå følgende: Jeg har alt for mye gjær. Og jeg kommer til å handle på Rimi noen uker.

Hyper på Statoil

2008-03-19T18:15:00.003+01:00

Nei, dette er ikke historien om da Bea fant smågodthylla. Skjønt jeg ser det for meg. Dette er historien om da Bea plutselig møtte angsten igjen, etter å ha gått en lang periode uten denslags.

Når man går inn på en bensinstasjon, har man som regel en plan. I dette tilfelle var min plan å kjøpe drikke og mat. Jeg var i godt humør, og helt i vater. Så åpnet dørene seg. Jeg så inn på Statoil, og kjente at dette ikke kom til å gå. Allikevel stoppet jeg ikke. Og jeg snudde heller ikke. For da ville jo noen garantert legge merke til meg. Så jeg tok skrittet innenfor. Der kom det to stykker og stilte seg helt oppi meg, mens de spurte om jeg kunne svare på noen spørsmål. Jeg husker ikke hva jeg svarte.

Svetten spruter, jeg skjelver, jeg ser folk overalt. Hører stemmene deres som bråk i hodet. Latteren deres får meg til å ville klemme hendene mot ørene. Men jeg gjør det ikke. Noen kunne jo legge merke til meg. Jeg vimser. Rundt og rundt. Husker ikke hvem, hvorfor eller når. Så ser jeg kjøleskapet. Drikke! Kald drikke! Jeg får tak i en iste, og går mot kassa. Det er lange køer. Alt for lange. Jeg svetter mer og mer. Tenker at jeg ikke orker være der. Jeg vil ut! Men jeg klarer ikke gå ut. For da tror jo folk jeg er gal. Man går jo ikke bare fra isteen sin.

Inni hodet mitt raser tankene. Alle ser på meg. De snakker om meg. De ler av meg. Jeg har feil hår, for lite sminke, for trang bukse. Det er det de ser på. Jeg er sulten. Jeg må ha en pølse. Men da må jeg snakke. Jeg kan ikke snakke. Hvis jeg snakker blir de andre helt stille, og stemmen min vil høres over hele lokalet. Jeg kan ikke snakke. Ikke snakk!

De diskuterer hvilken vei de skal kjøre. At Morten kjører den gule bilen, og at de må handle mat på Elverum. Jeg er livredd. Jeg orker ikke høre på dem mer. De kveler meg med ordene sine. Han vil stå slalom, hun vil gå langrenn, begge er enige om at alkoholen er viktigst. Det er fortsatt ikke min tur. Jeg gråter snart. Jeg må ikke gråte, da ser de på meg. Ikke gråt!

Hodet er fullt av lyd. Jeg ser sorte flekker. Brystet blir strammere og strammere. Herlighet, jeg må ut! Ikke gå ut, da tror de du er gal. Bli i køen.

Min tur.

Idet jeg dytter meg vei mot døra, fosser tårene. Jeg klarer ikke mer. Ganske enkelt.

Så går døra opp. Jeg er ute. Nesten ikke folk, og stillheten er så god. Så utrolig god. Jeg kan puste igjen. Tørker tårene, drikker iste, og puster. Av med jakka, dra opp genseren litt. Pust rolig. Og gå mot bilen.

Etterpå tenker jeg klart. Jeg skjønner at de ikke ser på meg, snakker om meg, og ler av meg. Jeg skjønner at jeg burde gått ut. Men der og da. Mens det uler, og det blir mer og mer klamt. Mens flekkene danser foran øynene. Ja, da er det ikke en eneste rasjonell tanke i hodet mitt. Der og da har jeg angst.

Jeg kan ikke si jeg har savnet det.

En onsdag på landet

2008-02-06T22:29:00.000+01:00

Jeg er syk. Skikkelig dårlig, skal jeg bare ha sagt. Og jeg kan liksom ikke få de hippe trendy sykdommene som andre folk skryter av. Neida. Bea har skarlagensfeber.

Det begynte en kveld, med vond hals og litt feber. Så fulgte en natt ut fra villeste helvete, med mye feber. Neste dag slett ikke bra, og dagen etter der skjønte jeg at jeg måtte til legen. Så vi entrer historien onsdag morgen.

Ungene er påkledd, og det er på tide å spurte til bilen. Det er slapsete føre, jeg er våt på beina lenge før bilen, men unngår å få et digert takras i hodet. Seksåring levert på skolen i tide, treåring vinker fornøyd når jeg forlater ham i barnehagen. Kjapp tur innom jobben, for å skaffe vikar, og så hjem. Det er halvannen time til legetimen, så jeg rekker en tekopp på sofaen. Trodde jeg. Omtrent 150 meter før innkjørselen, bestemmer lille blå legobil seg for å svinge brått til høyre. Fint det, hvis det hadde vært 150 meter senere, men enn så lenge går faktisk veien rett fram. Der stopper vi brått, litt sånn på tvers, med forhjula godt uti snøfonna. Andre folk ville ring NAF eller Viking, eller hva de nå enn heter alle sammen. Jeg gjør ikke det. Jeg forlater bilen, og på vei hjem sender jeg en sms til Annie. Den eneste i hele vide verden som vet like lite om biler som meg. Jeg takler visst ikke å innrømme at jeg ikke får til ting. Påstås det.

Te på sofaen, jeg venter på Annie. Når hun og gullbilen ankommer, tar vi med oss snøskuffa og skal grave fram lille blå. Det går ikke. Så da setter vi ut varseltrekanten og drar igjen. Igjen; andre ville kanskje ringt NAF. Ikke vi. Vi kjører meg til legen.

Legen konstanterer streptokokker, og jeg får resept. Annie henter meg, vi kommer oss på apoteket, og jeg fraktes hjem. Lille blå står fortsatt 150 meter borti veien. Det overser vi glatt. Jeg legger meg på sofaen, Annie drar på lidl for å huske hva hun skulle ha der.

Så blir jeg altså så vanvittig stiv i nakken, og får et merkelig utslett. Inne på Lukket avdeling er det folk med medisisk bakgrunn, så jeg hyler etter hjelp. De roper tilbake om hjernehinnebetennelse, og jeg må innrømme at jeg nærmer meg panikk. Det er ikke alltid like praktisk å bo alene. Noen ganger skulle man hatt folk som kunne observere. Jeg snakker med legekontordamen, får lov til å sove en halvtime, og får beroligende ord fra en av legene på Lukket avdeling. En liten dupp gjør underverker for nakken, så alle innser at jeg neppe skal dø denne onsdagen.

Så banker det på døra. Jeg bor langt ute på landet. Det skjer ikke ofte. Der står bonden jeg leier hos, og lurer på om han skal dra lille blå hjem med traktoren. Bilen ja, den hadde jeg glemt! Pent og pyntelig blir legobilen min trukket opp fra grøfta, og plassert trygt på plassen sin på tunet. Ja, så løste det seg helt fint. Ringe NAF du, liksom.

Nå som jeg har bilen vel hjemme igjen, og ikke lenger skal dø av hjernehinnebetennelse, er det bare å ligge på vent til ungene kommer hjem. Ja, de blir selvsagt hentet av Annie, som tar ansvar når andre svikter. Jeg sovner på sofaen, men våkner stadig av en merkelig lyd. Dupper av, og der var den igjen. Dette var jo fryktelig irriterende, men det er vel helst noe snø som seiler ned fra taket. Jeg dupper av, og våkner igjen. Det er meg. Det er jeg som lager lyden. Jeg har så hovne mandler at jeg snorker høyt nok til vekke meg selv. Man kan jo ikke annet enn å være glad man ikke deler soverom med folk, sånn på permanent basis. Den samme gleden kjente jeg forøvrig da jeg forrige natta var nitrist fordi sauen min var død. Ja, jeg blir litt fantasifull av feber, jeg gjør det.

Men i all verden, hva er dette? Mer utslett? Enda rødere? Og nuppete underarmer? Halsen og ørene også? Er jeg i ferd med å bli en hummer? Neida, jeg har fått Skarlagensfeber. En forbanna barnesykdom! "Mest vanlig blant barn mellom to og ti år". Jeg prøver å tenke positivt. Jeg har jo følt meg gammel en stund, og kanskje dette er et tegn på at jeg fortsatt er ung. Rødere og rødere blir jeg. Og mer og mer vond blir halsen min. Ja, for det er jo gjerne sånn med sykdommer som helst oppstår hos barn, at de blir ikke noe mildere når de kaster seg over voksne.

Så her sitter jeg. Heldigvis med en ny diger tekopp. Ja, for det er temmelig begrenset hva man får i seg, når halsen er trang nok til at man våkner av egen snork. Så jeg sitter her, med tekoppen, rød som en hummer. Og jeg gleder meg sånn. Jeg gleder meg sånn til utslett og feber og vond hals er borte. For da flasser hudflakene av. Under beina og inni henda.

Passer fint det, for jeg reiser til Gran Canaria om en uke.

Jeg tror det mangler en bit..

2008-02-03T23:14:00.000+01:00

Ja, jeg sitter her med en følelse av at det mangler en bit.

Først trodde jeg det var du som hadde tatt en bit av hjertet mitt med deg da du dro. Jeg trodde du hadde kastet biten du fikk låne, og at den nå var tapt for alltid. Jeg trodde virkelig aldri såret du lagde skulle la seg reparere. Så viste det seg at jeg tok feil. Du hadde levert biten tilbake, og det var ikke lenger noen grunn til å gi deg skylden.

Så trodde jeg det var skatten jeg selv valgte å gi fra meg. At det var den som utgjorde den manglende biten. I sånne tilfeller har man ingen andre å skylde på enn seg selv. Så jeg tillot ikke meg selv noe som helst. Jeg unnet meg ikke å løfte hodet. Jeg gråt og gråt over den manglende biten, og sorgen ble ekstra tung fordi jeg hadde påført meg den selv. Men så var det ikke sånn heller. For skatten ble aldri en bit. Den vil for alltid være en skatt jeg har i hjertet mitt. Det hjertet du ikke stjal en bit av.

Med blikket vendt innover, tenkte jeg så at jeg selv var det som manglet. Jeg lette febrilsk etter fotfeste, og tenkte at jeg måtte ha mistet meg selv på ferden. Det ville jo ikke vært så forunderlig. Ingen kan være alt, og når man prøver allikevel, så er det fort gjort å miste en bit. Så en kveld, i sterkt måneskinn og skarp vinterluft, kjente jeg at jeg nok en gang var meg. Jeg vendte blikket utover, og dermed var det ikke lenger jeg som manglet.

Noen ganger har man kanskje flere biter enn man strengt tatt føler behov for? Av og til sitter man med en bestemt følelse av at akkurat den biten ikke passer inn. Eller at en bestemt bit man er veldig glad i, ikke helt finner plassen sin. Så da snur man den, og prøver igjen. Man flytter kanskje på noen av de mer etablerte bitene, for å se om man ikke kan få denne ene spesielle til å trives i akkurat ens eget bilde.

Jeg er trygg og glad. Jeg stoler på egne følelser og beslutninger. Jeg vet at jeg ikke lar meg knekke. Jeg har ikke lenger behov for å beskue egen navle i dagevis. Jeg vet hva jeg savner, og er takknemlig for det jeg har. Jeg prøver å ikke miste deg, mens jeg sakte lar deg gå. Jeg kan smile til månen fra sengekanten.

Og det er kanskje ikke med livet, som med andre puslespill, at man får alle bitene utdelt samtidig? Men akkurat nå sitter jeg altså her med en følelse av at det mangler en bit. Og godt er det, hvis ikke ville jo bildet vært komplett. Jeg tror sannelig den biten kan være verdt å lete etter.

Likestilling, my ass!

2008-02-02T01:35:00.000+01:00

Det er faen ikke bare bare Bea, når man bare er Bea!

Jeg har aldri påstått at ikke menn er sterkere fysisk enn kvinner. Sånn i snitt. Jeg har heller aldri lagt skjul på at det er en del ting her i livet jeg, mer enn gjerne, overlater til en mann. Jeg snakker ikke om sex. Ikke akkurat nå. Skjønt, når vi først er inne på det.. Nei! Dette handler om en fredagskveld hvor jeg rett og slett kunne trengt en mann. Men altså ikke til sex. Ja, NÅ er det jo det jeg tenker på, men det var ikke derfor jeg skulle skrive her. Fokus Bea, fokus.

På planen for helgen: Rydde den lille stua, male den lille stua. Kjøpe inn maling til den lille stua, og kjøpe et vitrineskap til den samme lille stua. Montere vitrineskap skulle man også få gjort. Samt sitte barnevakt for egne barn fra lørdag ettermiddag til søndag formiddag. Henge opp gardiner i liten stue, og montere spottere i vitrineskapet. Nevnte jeg at jeg skulle kjøpt og hengt opp en rullgardin på soverommet?

Så kom snøen. Noe så inni helsikke som det snødde, faktisk. Jeg brukte uhorvelig lang tid på å grave meg vei til bilen. Da jeg omsider fant den bittelille blå legobilen min, under mengder av sykt tung snø, var jeg ganske enkelt gjennomvåt. Lille blå og jeg kom oss ut på veien, jeg sendte en varm takk til alle som faktisk tar seg bryet med å rydde vekk snø fra offentlig vei, og stoppet hos eksen for å hente en nøkkel. Der satt vi fast, lille blå og jeg. Eksen spadde, dytta, og banna. Jeg lo, for det er i grunnen ikke stort annet man kan gjøre. Iallfall ikke når man selv sitter varmt inni bilen, og ser eksen snø ned på utsiden.

Vi kom oss løs, og satte kursen mot malingssjappa. Den rakk vi bare akkurat, takket være et salig trafikkaos. I sånne butikker skulle man gjerne hatt med seg noen. Om ikke en mann, så iallfall en dame. Jeg føler meg virkelig så idiot. Ikke vet jeg hva ting heter, hvor mye jeg trenger, eller hvor bred rullen egentlig var. I kveld visste jeg at fargen het Sand. Den lett slentrende mannen bak disken, som ikke var så glad for å se et nedsnødd kvinnfolk fem på stengetid, kunne fortelle at det er 30 farger som heter Sand. Og så rulla han faen meg med øynene! Det gjør man ikke. Særlig ikke når jeg er klissvåt og stressa. Og det er fredag. Sulten var jeg også. Så han innrømmet fort at selv det er 30 som heter det, så er det jo egentlig bare den ene de bruker. Jeg fikk malingen min, betalte, og slurpeslafset meg ut i bilen igjen.

Neste stopp Ikea. Jeg skulle ha et vitrineskap. Det viste seg å veie 53 kilo, og være 2 meter langt. Omtrent det samme som lille blå legeobil, med andre ord. Skapet skal ut av lagerhylla, ned på tralla, trilles til kassa, betales for, trilles ut i slurpeslafset, og løftes inn i bilen. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til. men at folk lo, det er jeg helt sikker på. Så kjørte lille blå og jeg hjem igjen. Med vitrineskapet liggende over den stanga man girer med. Som om ikke turen er farlig nok, på glatt føre og med mine noe begrensede kjørekunnskaper.

Vel hjemme. Inn og spise. Så ut for å bære inn skap (haha!), og flytte bilen. Jeg rygger lille blå ut fra innkjørsel, for å kunne rygge inn til døra igjen. Der satt vi fast igjen. Og noe så veldig som det blåste, mens jeg fortvilet prøvde å grave fram hjulene. Bea graver, blå står bom fast. Gjenta til det kjedsommelige. Midt på tunet står lille blå legobil, uten å gjøre tegn til å ville røre seg. En ting er jo at en mann kunne dytta meg løs. Men i tillegg er det store muligheter for at han faktisk ville visst hva man gjør med sånt. Annet enn å grave. For det funka liksom ikke. Jeg henter til slutt varmt vann, og heller rundt alle fire hjulene. Vips, så er det sommerføre i tyve centimeter, og jeg får parkert lille blå ved garasjene. Jeg er i grunnen litt stolt av den ideen med det varme vannet. Jeg ser at det ville vært fryktelig flaut i morgen, om det ikke hadde fungert. For da måtte noen ha dytta meg løs, og jeg ville hatt merkelige isflekker ved hvert hjul. Jeg hadde selvsagt aldri innrømmet hvordan de oppstod. Jeg er faktisk rimelig sikker på at en god del uforklarlige ting i universet, egentlig er gjort av kvinner som ikke er villig til å innrømme sine feil.

Nå sitter jeg i stua og prøver å tine igjen. Det er temmelig midt på natta. Rullgardinen glemte jeg å kjøpe, malingen står i gangen, og det fordømte skapet ligger fortsatt i bilen. Som altså endelig står der den skal. Og det er et godt stykke fra døra mi, for å si det sånn. Og nå, det er jo nå jeg virkelig kunne trengt en mann. En som kunne si at "Kom nå, så legger vi oss. I morgen skal vi bære inn skapet, så kan jeg montere det mens du maler første strøket i den lille stua."

Så hadde han sannsynligvis sovna med ryggen til, og snorka som et lite helvete. Det er ikke helt feil å være bare Bea.

Lukket avdeling

2008-01-25T17:46:00.000+01:00

Jeg henger litt rundt på et av disse nettstedene. Et sånt et der småbarnsmødrene samles, og lufter stort og smått mens ungene går for lut og kaldt vann. Mitt er lukket for publikum. Lukket avdeling, kan vi forsåvidt gjerne kalle det.

På lukket avdeling finner du overskrifter som: "Trenger gavehjelp", "Hva er det med menn og klær", "Kirkeboka og "Fisk i form". Småbarnsmødrenes uskyldige pludring der, altså. Men er det egentlig sånn? Hva skjuler seg bak disse relativt dølle overskriftene? Er egentlig småbarnsmødre mest opptatt av mat og klær? Nei, vi er ikke det, vet dere.

Egentlig er vi mest opptatt av å skravle, sånn generelt. Hvis vi i tillegg kan bitche litt om mannfolka våre, er vi lykkelige. Noen av oss sliter med masete menn i senga, andre sliter med mangel på menn i senga. For eksempel. Og det geniale med lukket avdeling er jo at det er som en evigvarende psykologtime. Ja, for her brettes alt ut. Her holdes intet tilbake. Her er all sjenanse kastet over bord. Det blir sånn, når man ikke kjenner hverandre og ikke ser trynet på hverandre. At de fleste av oss har møttes haugevis med ganger, og at flere av oss nå er oppriktig venner på ordentlig, det tar vi ikke hensyn til. Neida, vi fortsetter å utlevere. Det er genialt.

Vi vet for eksempel hvem som sliter med størrelse og teknikk. Vi vet hvem som var utro sist helg. Hvem som kommer til å gå fra mannen sin snart. Da jeg gikk fra min, var det ingen på lukket avdeling som falt av stolen, for å si det sånn. Når noen oppdager noe rart med en pupp, så blir puppen diskutert. Vi har sett bilder av hverandres pupper, både med og uten ammende barn påkoplet. Ja, for hvis man har en rar flekk, så viser man den vel fram? Man er jo på lukket avdeling. Vi snakker også en del om hvordan underlivet har endret seg etter fødsel. Det tror jeg faktisk ingen av oss har vist fram. Enda.

La meg komme med et utmerket eksempel på hva som utspiller seg på lukket avdeling. Her en dag nevnte ei at hun bruker mooncup (www.mooncup.com) når hun har mensen. Dette er altså en silikonkopp som plasseres der den hører hjemme, og samler opp blod. Så tømmes den da, relativt jevnlig, og skylles godt. Jeg grøsser ved tanken. Mange av oss grøss/grøssa/grussi ved den tanken, faktisk. Så kommer de fram i lyset, moonerne. Ja, for de er flere. Og de kan berette, og gjør det så gjerne, om hvordan man må klippe til stilken. At den kan brukes i vann, og at man kan sove uten truse. Ja, vi kan sågar lese at man må klemme den litt sammen for å løsne vakumet når man skal tømme den. Og det er vel akkurat her de fleste av oss grøsser. For den må jo tømmes. Allikevel er det stadig flere som bestiller denne fantastiske koppen. Selv om den altså må tømmes. Må vi tømme den i dusjen? Neida, den kan tømmes hvor som helst. Javel, men det er kanskje ikke så kult å skylle den i vasken på McDonalds. Siste kommentar var fra ei som har bestilt, og som nå gleder seg til å få mensen. Og midt i denne gjengen finnes det jammen ei som bruker tøybind. Ja, tøybind ja! Det er jo ikke rart folk holder til på lukket avdeling. En ivrig koppbruker kunne forresten fortelle at den faktisk er så behagelig at hun helt glemmer at hun har mensen. Så får vi bare håpe mannen hennes husker det. Eller i det minste kommer på det før hun gulper opp koppen, eller han knekker på seg noe skummelt i svampelegemet.

Og sånn går nu dagan. Der inne på lukka avdeling. Vi griner og ler. Trøster og skravler. Og bare i løpet av en helt vanlig kveld er antallet moonere økt med sikkert 400%. Jeg tillater meg selv å dåne.

All makt til småbarnsmødrene.

Ikke helt ferdig

2008-01-21T10:51:00.000+01:00

Mitt hus er stort, hvitt og gammelt. Det er et hus som omgir seg med trygghet og sjel. Et hus som ønsker alle velkommen inn. Allerede når jeg går opp mot huset mitt, ser jeg at noe mangler. Vinduene er mørke, og de burde ha lyst. Men allikevel er det ikke lyset jeg savner, men vissheten om at du venter der inne. Lyset kan jeg tenne selv.

Ute snør det tett, og jeg blir stående og tenke. På hvordan du skulle satt spor i den snøen. På samme måte som du satt spor i meg. På hvordan jeg skulle sett på deg fra vinduet, mens du energisk fjernet den fra innkjørselen. På det iskalde kysset du skulle gitt meg da du kom inn igjen. Det er dèt jeg savner. Måke vekk snøen, det klarer jeg fint selv.

På trappa mi står et askebeger for besøkende. Det er fryktelig fullt, og burde vært tømt. Hver gang jeg passerer det, tenker jeg at neste gang skal jeg jammen ha med noe å tømme det oppi. Men det er jo ikke det fulle askebegeret som får det til å knyte seg litt i magen, men vissheten om at du ikke kommer til å fylle det igjen. Ta vare på askebegeret, det kan jeg klare selv.

I gangen min ligger det en sak som man skulle hengt jakka si på. Den passer ikke der jeg hadde tenkt til å henge den, og ligger der i påvente av en god idè. Jeg, og alle som kjenner meg, vet at dersom den gode ideen faktisk kommer en dag, så har jeg allikevel ikke mulighet til å henge den opp. Jeg er ikke veldig praktisk anlagt. Så er det da heller ikke noen hast. For din jakke kommer aldri til å henge der. Å henge opp min egen jakke, det klarer jeg fint.

På kjøkkenet mitt mangler det en skapdør. Skjønt, den mangler ikke, men den må monteres. Enn så lenge står den bare der. Du ville satt den på plass for lenge siden. Du ville ikke klart å se den stå der. Det ville tatt deg tre minutter, og så hadde du sett på meg med ertende blikk etterpå, som for å si "Så enkelt var det. For meg med litt peiling." Jeg kunne fint montert den, men det blir liksom ikke gjort. Og det blir ikke det samme å se sitt eget blikk i speilet når jeg er ferdig.

Innenfor stua har jeg et ubrukt rom som skal males. Når det er malt og ryddet, skal dørene få være åpne, og rommet skal få liv. Det er vondt å tenke på at det ikke er latteren din som skal fylle det. Kanskje er det derfor jeg aldri har malt det? Vil jeg savne deg mer da? Vil det være enda et rom som mangler deg? For å male et rom, det klarer jeg fint. Å fylle det med smilet ditt, det kan jeg ikke.

På soverrommet mitt mangler jeg en gardin. Det irriterer meg litt på late morgener, når lyset treffer meg i høyre tinning. Allikevel er det ikke gardinen jeg savner, det er å sove i armkroken din. Ingen gardin vil skape den stemningen du skapte. Ingen gardin vil gi meg den tryggheten du ga. Forhåpentligvis vil heller ingen gardin snorke like høyt..

Jeg elsker huset mitt. Jeg ville elsket deg mer.

Kvinnen i vinduet

2008-01-20T21:48:00.000+01:00

Hver kveld ser jeg henne, kvinnen i vinduet. Hun sitter i stuen sin, og kikker ut i mørket. Hun er ikke gammel, men jeg tror hun ser eldre ut enn hun egentlig er. Hun er ikke utslitt, men hun ser utrolig sliten ut.

Kvinnens øyne er matte. Jeg tviler ikke på at de engang har lyst og gnistret, men nå er de matte og livløse. Huden hennes er gusten, kinnene er ikke lenger friske og røde. Munnen har et slitent drag over seg, og jeg har vondt for å forestille meg at den kan smile. Allikevel føler jeg meg sikker på at den engang har sluppet ut masse hjertelig latter. Men nå er den stille og lukket. Hun har et litt oppgitt ansiktsuttrykk. Ikke sint, ikke trist, bare matt og sliten.

Hun sitter alene, denne kvinnen, og jeg tar meg selv i å undres om hun savner noen. Kanskje er hun ikke ensom, selv om hun er alene? Men jeg tror hun savner noen allikevel. Tro om hun har en spesiell hun savner? En som engang fyllte øynene hennes med stjerner? En som lokket fram latteren i henne, og lot henne være glad og sorgløs? Kanskje hun hadde en som ga kinnene hennes farge, og stemmen håp? Og kanskje er det denne personen hun tenker på, når hun sitter og ser ut i mørket? Jeg tror ikke hun venter på noen. Jeg håper bare ikke hun har gitt opp. Man må aldri gi opp.

Kveld etter kveld ser jeg kvinnen i vinduet. Kveld etter kveld gir hun meg tanker jeg tar med meg inn i natten. Litt vanskelige og såre tanker, som ofte gjør at jeg feller noen tårer. Hun går inn på meg, kvinnen i vinduet. For hun har noe spesielt ved seg. Noe jeg tror hun ønsker å dele. Jeg undres om hun vet hvem hun ønsker å dele det med.

Så en vinternatt ser jeg henne igjen. Øynene hennes er ikke like slitne denne natten. Munnen hennes begir seg ut i et forsiktig smil. Jeg vet ikke hvem hun smiler til. Jeg vet ikke hvem hun tenker på, som gir øynene hennes liv igjen. Men jeg føler langt langt inne i hjertet, at hun virkelig fortjener å komme seg ut av tungsinnet en stund. For meg representerer hun ikke lenger sorg og savn, men styrke og mot. Tro om hun selv har hentet det fram, eller om noen har vist henne veien?

En kveld håper jeg å se henne, uten at hun ser meg. En kveld håper jeg hun har blikket vendt mot noe annet enn mørket utenfor. Kanskje jeg kan høre latteren hennes? Kanskje jeg kan få et glimt av den som gir henne sånn glede? Kanskje er den personen sterk nok til å la henne vise seg svak? Kanskje kan hun gi andre styrke, bare ved å være seg selv. Jeg tror hun er på vei, men det er nok et stykke å gå. Jeg velger å tro at hun nå har funnet sitt jeg, er trygg på det, og snart får andre ting å se på enn mørket og natten.

For kvinnen i vinduet er identisk med mitt eget speilbilde, og det orker ikke gråte mer.

True colors

2008-01-14T22:48:00.000+01:00

And I'll see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful,
Like a rainbow

Det sies at du sitter på gjerdet. At du avventer. Gransker meg. Og at du leter etter det sanne jeg. Selvsagt gjør du det. Det gjør vi vel alle. Du vil ikke vise din sårbarhet, før du har visshet om at sjelen min er ekte. Selvsagt vil du ikke det. Det vil vel ingen.

Men av og til, kjære du. Av og til må man faktisk tørre å komme ned fra gjerdet. Eller iallfall si fra at man sitter der. For du vet hvem jeg er. Du vet hva jeg står for. Du vet hvor du har meg. Hvis du bare tør å trå i gresset mitt. Men da må du ned fra gjerdet. Du må ta av deg skoene, sokkene, og tørre å tråkke ned. Du må tillate deg selv å kjenne at det faktisk er behagelig å trå der.

Du kan ikke vente at jeg skal kle meg naken for deg, mens du beholder yttertøyet på. Du kan ikke vente at jeg skal blotte min sjel, når du ikke engang vil vise meg ditt smil. Du kan ikke vente å få den vissheten du søker, dersom du ikke våger å stille spørsmålene.

Det forvirrer deg at jeg ikke er den samme nå som jeg var da. Og du har helt rett. Jeg er ikke den samme. Nå står jeg støtt på to bein. Mine bein. Ikke dine. Nå er jeg i stand til å klare meg selv. Sånn at jeg kan være likestilt deg, og andre. Jeg er ikke lenger avhengig av dine ord for å føle meg verdifull. Men det betyr ikke at jeg ikke av og til skulle hatt deg å lene meg på. At jeg ikke av og til skulle hørt de ordene. Det betyr ikke at jeg ikke av og til er liten og redd. Jeg er meg. Hele meg. Sammensatt og kompleks. Jeg er sterk, men svak. Morsom, men alvorlig. Jeg er elsket og elskende. Jeg er akkurat det samme som før, men blandingsforholdet er endret. Jeg er meg. Hele meg. Alltid.

Du har satt meg på vent, sies det. Mens du selv sitter på gjerdet og gransker. Hvem gir deg retten til det? Hvem er du som kan overlate dette til meg? Gi meg ansvaret for å bevise at jeg er ren nok. Når du selv ikke vil gi noe av deg selv. Det var ikke jeg som gikk. Ikke da, ikke nå. Det var du. Det var du som valgte meg bort. Det var du som mente jeg ikke var bra nok. At vi ikke var bra nok. For deg.

Så hvorfor sitter du da der og gransker meg? Hvorfor er du da så redd for å være sår? For å vise meg den sårheten? Husker du ikke at jeg allerede har sett langt langt inn i deg? Og elsket det jeg fant der? Husker du ikke lykken som skinte fra øynene mine da du sa du var min? Tror du ikke den kom fra sjelen? Den sjelen du nå ikke vet om er ren nok.

All fornuft sier at jeg må la deg gå. At jeg må rive gjerdet du sitter på. Lukke døren, velge en ny vei, og ikke se meg tilbake.
Verden rundt meg forventer det samme. Men de har ikke sett deg. De har ikke kjent på varmen du gir. De har ikke sett dine "true colors".

Det har jeg. Husker du?

Singel og sexløs

2008-01-04T19:31:00.000+01:00

Jeg er singel. For første gang på over 10 år. Det i seg selv er jo litt av en overgang. Akkurat nå har jeg en lang liste over prosjekter jeg aldri burde prøvd å gjøre selv, men som jeg nok må utføre allikevel. Med mindre noen faller pladask for meg i løpet av helgen, og kan lokkes til det hvite huset mitt for å utføre vaktmestertjenester. Det skal settes inn dobbeltvinduer, et rom skal males, det skal monteres ting fra Ikea og bilen min har fortsatt to av sommerdekkene sine på.. Ja, det er i det hele tatt en god del ting å ta seg til. Mannfolkjobber, ville jeg kalt det. Om jeg da ikke var litt mer oppegående, enn at jeg innrømmer at jeg ikke er god på sånt.

Men tilbake til overskriften. Ja, for du klikket neppe på den for å lese om min komplette inkompetanse hva bildekk angår. Jeg er altså singel. Ti år siden sist. I tillegg har jeg sannelig fått sexlyst! Ja, for dèt passet jo ypperlig. For første gang på ti år sovner jeg alene om kvelden, våkner alene om morgenen, og DA våkner altså den delen av meg som gjerne skulle hatt sex. Du snakker om ironisk. Så langt kan vi konkludere med at Gud er mann. Eventuelt innehaver av Kondomeriet.

Ja, for hva gjør single med sexlyst? Her er det ikke et alternativ å skrape med seg noen hjem fra byen. Sex med fremmede frister meg ganske enkelt ikke. Jeg er litt for lite glad i kroppen min til å elske tanken på å dele den med noen for første gang. Så da skal man klare seg selv da? Jeg har venninner med nattbordskuffen full. Og huhei hvor de skryter. Farge, fasthet og rotasjonshastighet. Du skal bare ikke tro at en dildo er en dildo, liksom. Neida, den til sitt bruk, og den til mitt bruk. Så løsningen burde altså være såre enkel. Man shopper seg en orgasme.

Men hvor er spenningen med det da? Hvor er gleden av å oppleve at den andre blir tent? Hvor er den myke huden, og de faste hendene? Jeg vil ha sex jeg, ikke orgasme. Ja, altså....for all del...men dere skjønner hva jeg mener. Får man kjøpt en dildo som i utgangspunktet er punktert? Og så må man behandle den pent for at den skal reise seg i all sin stolthet? Stønner den også? Sier den at den har lyst på meg?

En sånn en kan man selvsagt skaffe. Men da heter det fort mann på heltid. Det vil jeg jo heller ikke ha. Jeg vil ikke ha noen som maser. Noen som roter. Noen som blander seg inn. Stiller krav, og har forventninger. Jeg stortrives som singel jeg, men jeg sliter litt med kombinasjonen single og sexløs med sexlyst.

La oss håpe 2008 blir året de lager en festlig sak i gummi, som har flere menneskelige egenskaper, men som ikke protesterer på å bli lagt bort i perioder. Ja, for det må da for pokker være flere enn meg som er singel og sexløs?!

Abortregister

2008-01-01T17:53:00.000+01:00

Jeg leser at alle kvinner som velger å ta abort, nå skal få opplysningene sine i et abortregister. Neimen, så hyggelig. Ja, for jeg antar dette registerert skal være til kvinnens eget beste? At det opprettes for bedre å kunne ivareta kvinnen i etterkant? Fantastisk tiltak. For det kan vel aldri være sånn at dette registeret skal gjøre hver enkelt kvinne om til et tall i statistikken? Det kan vel aldri være meningen at så mange vonde skjebner skal radbrekkes ned til tørre tall og harde "fakta"? Ja, jeg sier "fakta", for dette registeret har ingenting med fakta å gjøre. Det er noe forbanna tull.

Så dere vil registrere? Ja, værsågod. Dere registerer vel alt sammen da? Årsak, for eksempel. Hvorfor akkurat dette menneske har måttet ta dette valget? Dere spør hver eneste en av dem om de har blitt voldtatt. Om de fortsatt har partneren hos seg. Om de brukte prevensjon som allikevel ikke holdt?

Er det et eget skjema for de som ikke har et solid nettverk rundt seg? Kan de bli registrert som ensomme, slik at frivillige kan følge dem opp i ettertid? Vil man kunne krysse av for at man ikke klarer å snakke med noen om dette? At de man anser som sine beste venner, akkurat i dette tilfellet ikke strekker til?

Kvinnens følelser vil selvsagt bli kartlagt og registrert. Den totale angsten hun opplevde da hun satt med en positiv test i hånda. Helt alene, på et sted hun ikke kalte hjemme. Uten kontakt med han som engang sa han var glad i henne. Angsten, følelsen av å være helt alene, følelsen av å ikke ha et reelt valg. Alt dette vil selvsagt bli registrert.

Når disse kvinnene, i sitt første møte med sykehuset, bryter sammen i krampegråt på gangen, vil det være formildende? I registeret, som er så viktig å ha? Vil man få en kommentar i margen, som sier at hun viste følelser og dermed nok ikke er helt idiot allikevel? Og er det i noens interesse å registrere holdningen til de sykehusansatte i slike tilfeller?

Hvis dere virkelig vil registrere, så synes jeg dere skal ta dere bryet med å gjøre det skikkelig. Still spørsmål. De er så enkle. Hvordan, hvorfor, hva skal til.. Kan jeg foreslå et hjemmebesøk? Så kan dere jo sitte på sengekanten og "registrere" at det finnes de som ligger med hånda på magen og gråter "unnskyld" til sitt ufødte barn i åtte strake timer. Før hun knytter på seg skoene, og reiser avgårde for å bli statistikk.

Jeg sier ikke at alle som tar abort egentlig er en hverdagshelt. Jeg sier ikke at det ikke finnes de som bruker abort som prevensjonsmiddel. Jeg sier ikke at det ikke er grunner til at sykehuspersonalet er kalde og lite imøtekommende.

Jeg sier at alle som tar abort fortjener å bli møtt med respekt i utgangspunktet. Jeg sier at man ikke kan registrere, og tro at man kan kalle tallene for fakta. Jeg sier at for mange kvinner blir livet aldri det samme igjen. Noen kvinner sliter resten av livet med følelsen av å mangle et barn, uten egentlig å kunne sørge, og uten å ha en grav å gå til.

Jeg sier at jeg lar meg provosere når jeg leser at man skal opprette et register det bare er et tidspørsmål før noen hacker seg inn i og misbruker.

Jeg sier at jeg bryr meg.

Det ser ut som hår

2007-12-29T23:29:00.000+01:00

Jeg har et anstrengt forhold til hår. Hår på hodet liker jeg godt. Hår på kroppen kan jeg takle. Når håret er ute i verden på egen hånd, da kan jeg definitivt styre min begeistring. Hår i dusjen er virkelig noe av det mest motbydelige jeg vet. Hår på badegulvet. Hår som har samlet seg i børsten. Lange hår på noens genser. Ha meg frabedt, ganske enkelt. Ironisk nok røyter jeg som ei bikkje om våren. Altså, jeg røyter hele året. Like mye som ei bikkje røyter om våren. Dere henger med, ja? Det dreier seg altså om hår.

Min mor har hatt brystkreft. Hun ble operert i mai, og begynte med cellegift i juli. Nå er det viktig å understreke at min mor aldri har vært noen kreftpasient. Jeg bare nevner det, tilfelle hun skulle dukke opp her en dag. Min mor hadde kreft i kun kort tid, og skulle på ingen måte anses som noen pasient. Hun var ikke helt i form nei, men noen pasient var hun da langt i fra. Hun var imidlertid ikke særlig høy i hatten, den dagen vi dro avgårde for å kjøpe hår til henne. Det er viktig å ha sånt liggende klart til cellegiften gjør at ens eget hår fallet til gulvet. Og altså da inntar motbydelig form, i følge undetegnede.

En onsdag klokka 11, plukket jeg henne opp, og kjørte henne til et bedre strøk av Oslo. Man skulle shoppe hår, må vite, og sånt gjør man ikke på Tøyen. Jeg var definitivt ikke bedre til mote enn henne, og på vei til butikken bestemte jeg meg brått for å fortelle henne at jeg skulle flytte fra mannen min. Ja, herregud, noe skal man da snakke om mens man sitter sånn. Hårbutikken befant seg der den skulle, vi fikk parkert, og vi entret. Der var det mye hår! Det var som å komme inn i en eller annen skrekkfilm. Ja, for meg med det kompliserte forholdet til hår da. Hvite isoporhoder på rad og rekke, den ene med fjongere sveis enn den neste. En svært korrekt frue tok i mot oss, og fulgte oss inn i et prøverom. Der satt min mor seg ved speilet, og jeg fikk plass i et hjørne. Det var varmt der. Varmt og fullt av hår.

Fruen stappet min mors hode inn i en nylonstrømpe, og spurte hva hun kunne tenke seg. Så gikk hun for å hente noen frisyrer hun mente kunne passe. Min mor blomstret opp, og mente at dette gikk da riktig fint. Jeg svettet, og konsentrerte meg om å puste. Så mye hår. Kunstig hår. Ekkelt pasienthår. Fruen og mor prøvde den ene sveisen etter den andre. De snakket om sjateringer, rødtoner, og at den var varmere enn den. Jeg uttalte meg om fargen, og så var alt bestemt. Den modellen skulle hun ha. Så vandrer altså min mor ut i Bogstadveien. Med parykken på snei, for å "..se fargen i dagslys." Jeg var med, for noen måtte jo holde speilet. Håret ble dratt i og rettet på. Det ble betraktet fra alle vinkler. I sola, og i skyggen. Så tilbake til prøverommet. Der mente min mor at jeg måtte kjenne hvordan det var å ha den på. Nei takk! Virkelig ikke. "Men ta på den da, kjenn da!" Jeg nektet å kjenne. Straffen var selvsagt at dette døde dyret ble viftet med oppi fjeset mitt. Jeg ut av prøverommet. Min mor like bak. Viftende med sitt splitter nye hår. Fruen i butikken husker oss nok.

Fem måneder senere liker jeg fortsatt ikke min mors parykk. Hun derimot, har verdens mest naturlige forhold til den. Og hun kan mer enn gjerne fortelle at håret som såvidt har begynt å vokse ut under, ja det er helt grått. Og det vokser visst veldig ujevnt. Jeg husker at min farmor en gang la fra seg løstennene på bordet mens vi spiste julemiddag. Julaften i år ble det en del snakk om dette håret. Jeg spurte pent om vi ikke kunne ha fokus på maten, men neida. Min onkel ville gjerne se det nye håret. Det som vokser under parykken. Min mor drar parykken ti centimeter bakover, og viser fram noen grå fjoner. God jul. Og tusen takk for maten.

En dag vil min mor ha sitt eget hår igjen. Parykken vil kunne pakkes bort, og de grå fjonene har blitt en sveis fyldig nok til å farges brun igjen. Jeg kjenner at jeg er helt klar for den dagen. Jeg er også klar for den dagen da hår enten sitter på hodet, eller går i oppløsning. Dagen da ikke et hårstrå vil treffe gulvet i dusjen, fordi det slutter å eksistere når det løsner. Jeg føler at den dagen nok er bittelitt lenger unna..

Øyeblikket som var deg

2007-12-28T23:01:00.000+01:00

Livet består av øyeblikk. Uendelig mange øyeblikk. Selv er jeg lite flink til å verdsette dem. Jeg har lett for å vente på neste øyeblikk, i stedet for å nyte det som er akkurat nå. Så mens jeg sitter her, i en stue jeg selv mener er riktig koselig, så tenker jeg litt over at akkurat dette øyeblikket slett ikke er så verst.

Egentlig har jeg tenkt mye på øyeblikk i dag. Våre øyeblikk. Jeg har kjørt en strekning som bragte fram en masse øyeblikk jeg ikke visste at hadde festet seg. Ungene og jeg ramlet inn på en bensinstasjon i dag. De hoiet om sjokomelk, og maste om pølse. Jeg hørte dem egentlig ikke, for jeg gjenopplevde et øyeblikk. For vi stoppet der. Kjøpte drikke og sjokolade. På vei til vår første helg sammen. Jeg hadde glemt det. Man husker jo ikke sånt. Men så kom det tilbake, med så voldsom styrke. Forventningene, følelsene, latteren og den ufattelige stemningen.

Jeg glemte helt å svinge inn til pappa, fordi jeg kom på enda et øyeblikk. Akkurat det øyeblikket da det må ha gått opp for deg hvor utrolig dårlig jeg er til å kjøre bil. Det skjedde omtrent der hvor han bor. Og når jeg først var i gang, så dukket det ene øyeblikket etter det andre opp. Følelsen jeg hadde første gang jeg tok til høyre i den rundkjøringa. For å hente deg. Med bilen full av alkohol og gummistøvler, og hodet fullt av følelser.

Jeg vet så lite. Jeg vet så inderlig lite om hva som kommer. Kanskje er det derfor det er litt godt å kjenne på disse øyeblikkene? Litt godt, og litt vondt, men uansett ikke feil.. På vei hjem gjorde jeg det. Jeg tenkte og tenkte. På det øyeblikket jeg nok aldri glemmer. Øyeblikket da du først tok meg i hånda. Uten å ane hvor det endte, lot jeg meg rive med. Det er en god egenskap. Både å la seg rive med, men også egenskapen til å få andre til å la seg rive med.

Små små øyeblikk, som allikevel setter dype spor. Det er viktig å huske. Tillate seg å kjenne på, og nyte. For selv om jeg kanskje ikke savner deg, så kommer jeg alltid til å savne allikevel. Øyeblikket. Øyeblikket som var deg.

Livet - et tivoli?

2007-12-27T23:18:00.001+01:00

Det er en besnærende tanke, er det. At livet er som et tivoli. Akkurat nå befinner jeg meg ved loddbøtta. Jeg stikker stadig hånda nedi for å lete etter vinnerloddet. Jeg stikker meg på et skarpt hjørne oftere enn jeg vinner, for å si det sånn.

Men det var karuseller jeg egentlig skulle snakke om i kveld. Hva får oss til å velge den karusellen vi gjør? Er det den høye musikken? Farten? Fordi det er den første vi ser? Størrelsen? Jeg kjørte samme karusellen i ti år. Den var trygg, nøytral i fargen, og gikk sånn passelig fort. Eller kanskje litt sakte. I alle fall føltes det litt sakte, etterhvert som årene gikk. Fordelen er jo at man ikke faller av. Ulempen er at det må bli kjedelig. Man kan selvsagt gjerne ta ansvar selv, og gjøre det morsommere, men hvor lenge er det gøy å hyle "wheeeeeeee" mens karusellen snurrer sakte og trygt rundt sin egen akse?

Så etter ti år, er det kanskje ikke så rart at man begynner å kikke litt på de andre karusellene. Man har loopen, berg- og dalbanen, og en rosa sak som egentlig ser ut som en mashmellow. De fleste av karusellene har krav. Ja, man kan ikke bare hive seg på, sånn helt uten videre. Høyde, bredde, sans for humor. Her skal alt tas i betraktning før man eventuelt får prøve en liten runde.

Jeg fikk klarsignal, og kastet meg på en av de skikkelig raske. Den spilte høyest musikk, snurret fortest, og gav meg mest sommerfugler i magen av dem alle. Det var fantastisk! Rundt og rundt, full fart, og ikke hold deg fast! Den trygge og trege karusellen fikk årskortet sitt i retur, og jeg satset alt på èn billett. Det ble en fantastisk sommer på tivoli! Ulempen med disse karusellene, er at man før eller siden blir kvalm. Eller faller av. Jeg fikk gleden av å oppleve en kombinasjon. Jeg kastet opp omtrent samtidig som jeg traff bakken med et smell.

Damn, that hurts! Der lå jeg. Som en fisk på land. Ja, for jeg hadde da aldri vært på tivoli uten å kjøre karusell. Hva nå da? Skulle jeg ta egne valg? Finne veien selv? Alene? Ja, det var visst forventet av meg. De ansatte på tivoliet, de kunne gjerne peke meg i en retning, men de kunne ikke avgjøre om det var veien å gå. Det kunne bare jeg. Aldri har et tivoli sett større ut, enn mitt tivoli gjorde akkurat da.

Så nå har jeg altså kommet fram til loddbøtta. På veien har jeg tilbrakt en del tid i spøkelseshuset. Så var jeg en god stund i speilhuset. Men jeg fant veien ut, kjøpte meg sukkerspinn, og nå tar jeg lodd.

Men vet dere hva? Hvor vondt det enn gjorde, jeg ville aldri vært uten den sommeren på den raskeste karusellen av dem alle. Aldri.